Nobelpris-foredrag holdt i Det Norske Nobelinstitutt i Kristiania, den 13 desember 1921

Internationalisme

I

Ifölge Nobelstiftelsens grunn-regler plikter hver pris-tager å holde et offentlig foredrag over det pris-belönnede arbeide. Det har forekommet mig naturlig, når jeg idag skal opfylle denne forpliktelse, å pröve på å gi en utredning av det teoretiske grunnlag for arbeidet for fred og rett mellem folkene, det arbeide hvori mine bestrebelser går in som et ledd. Det er vel overflödig å si at denne utredning ikke er original i nogen av sine enkeltheter; den må hente sitt materiale fra mange områder hvor jeg kun er en almindelig leg-mann. I det höieste kan utredningen gjöre krav på selvstendighet i sin sammenstilling av stoffet, og i den personlige farve som utredningen kan få.

Jeg taler om Internasjonalisme, ikke om »Pacifisme». Dette siste ord har aldri tiltalt mig – det er en sproglig bastard, og det forer tanken ensidig hen på den negative side ved freds-bevegelsen, på kampen mot krigen; for denne side ved våre bestrebelser er »anti-militarisme» et mere treffende navn. Ikke så at jeg tar avstand fra pacifismen eller anti-militarismen; de er nödvendige ledd i vårt strev. Men jeg legger i disse ord en særlig betydning (som dog ikke alle er enige om) av en moralsk teori; jeg forstår ved pacifisme den moralske protest mot anvendelsen av vold og krig i mellemfolkelige forhold. En pacifist vil oftest – i hvert fall i våre dager – være internasjonalist, og omvendt. Men historien viser oss dog eksempler på at pacifisten ikke behover å tenke internasjonalistisk. Jesus fra Nasaret var pacifist; men alle hans uttalelser, for så vidt som de er bevart, viser at internasjonalisme var ham ganske fremmed, allerede av den grunn at han overhodet ikke tenkte politisk; han var a-politisk. Skulde vi anbringe ham innenfor en av vår tids kategorier, måtte vi kalle ham anti-militarist og individualistisk anarkist.

Internasjonalisme er en social og politisk teori, en bestemt opfatning av hvordan det menneskelige samfund bör organiseres, særlig en opfatning av hvordan nasjonene bör ordne sine gjensidige forhold.

De to teorier, nasjonalisme og internasjonalisme, står i motsetning til hverandre, fordi de legger vekten i utviklingen på forskjellige sider av denne. De blir derfor gjerne motstandere i dagens praktiske politikk, hvor det som oftest gjelder å avgjöre enkelt-spörsmål, om anvendelse av prinsippene. Men der er intet i veien for, tvert imot, at de – man kunde fristes til å si: efter Hegelsk dialektikk – kan gå op i en höiere enhet. Internasjonalismen forutsetter likefrem, gjennem selve det navn den har antatt, at der eksisterer nasjoner. Den vil kun gi dem en mere begrenset plass enn den ensidige nasjonalisme önsker å vinne for dem.

Derimot er der en absolutt motsetning mellem nasjonalisme og kosmopolitisme. Denne ser bort fra og vil utslette de nasjonale motsetninger og forskjelligheter, også på de områder hvor internasjonalismen anerkjenner, og ennogså arbeider for, at nasjonene ska få utfolde sitt selvstendige liv.

II.

Som enhver social teori må Internasjonalismen söke sitt grunnlag på det ökonomiske og tekniske område; her finnes de dypeste og mest avgjörende faktorer for samfundsdannelse. Andre faktorer kan spille en rolle, således de religiöse overbevisninger, som ofte har virket samfunds-dannende, eller intellektuelle strömninger; men de er dog alle av underordnet betydning, og imellem av avledet, sekundær art. De viktigste faktorer i samfunds-dannelsens process er, i ökonomisk henseende, muligheten for arbeids-deling; i teknisk henseende, midlene for utveksling av varer og av ideer i fordelingens tjeneste, med andre ord den utviklings-grad som samferdsels og- meddelelses-midler til enhver tid har nådd.

Etnografi og historie viser oss en rekke trinn i social gruppering, bestemt av de muligheter som den ökonomiske og tekniske utvikling skaper: horden, hvis medlemmer lever fra hånden til munnen; bygde-samfundet (kantonet) eller by-staten, hvor arbeids-fordelingen finner sted innenfor en snever krets; den territoriale stat og det mer eller mindre vidtstrakte rike, hvor arbeids-fordelingen og vare-utvekslingen når et videre omfang. Hver gang den ökonomisk-tekniske utvikling gjor et skritt fremad, våkner der krefter, som söker å skape politiske former for det som på det ökonomisk-tekniske felt allerede mer eller mindre er blitt virkelighet. Det skjer aldri uten kamp. »The past dies hard», for tidens politiske organisasjoner eller makthavere böier sig sjelden godvillig inn under den nye tids nödvendighet, og omkring fortidens og tradisjonens makter ranker der sig gjerne poetiske eller religiöse forestillinger, sentimentale vurderinger, som frastotes av de nye tiders praktiske og nökterne krav. Uer hersker innenfor enhver sådan social gruppe en fölelse av solidaritet, en uvilkårlig trang til og glede ved samarbeide, som representerer en höi moralsk verdi; ofte styrkes fölelsen gjennem den herskende religion, som i almindelighet er et mytisk og mystisk uttrykk netop for gruppefölelsen. Krig innenfor gruppen er en forbrydelse; krig mot andre grupper en hellig plikt.

Vi står nu i overgangs-stadiet fra den territoriale stat til verdens-samfundet. Politisk beherskes tiden ennu av den territoriale stats idé; ökonomisk-teknisk lever vi i verdens-samferdselens og verdens-markedets tegn.

Den territoriale stat er så gammel som samfunds-form – her i Europa går den sine tusen år tilbake – at den nu er omgitt av alderens ærverdighet og av tradisjonens glans. Der blander sig en sterk religiös fölelse i ærbödigheten og hengivenheten for fedrenes land. Den territoriale stat klær sig i vår tid gjerne i »nasjonalt» klædebon: den ser sitt ideelle grunnlag i nasjonal-fölelsen. Historisk er dog nasjonalismen, fedrelands-fölelsen, i all fall for de eldre staters vedkommende, et produkt av stats-fölelse. Först i nyeste tid, i löpet av det 19de århundre, möter vi, og alene på europeisk grunn, statsdannelser, som er fremgått av en bevisst nasjonal-fölelse. Navnlig har fredsslutningene efter verdenskrigen sökt å ordne stats-dannelsene og regulere landenes grenser efter et bevisst nasjonalt program.

Det er karakteristisk at dette skjer samtidig med at det blir mer og mere klart for alle dem som tenker over saken, at vi i teknisk-ökonomisk henseende er kommet helt utover den territoriale stat. Den moderne teknikk har brutt ned statsgrensene både ökonomisk og intellektuellt. Den har ved sin utvikling av samferdsels-midlene skapt et verdensmarked og et arbeids-fordelings-område som omfatter alle civiliserte stats-samfund og den störste del av de uciviliserte. Derved er der opstått en «gjensidig avhengighet» mellem verdens forskjellige folkeslag som er det mest fremtredende trekk i vår tids ökonomiske liv. Fullt så karakteristisk er kanskje den intellektuelle samhörighet som skapes ved utviklingen av de moderne meddelelsesmidler, post, telegraf, telefon, populære aviser. De samtidige reaksjoner som fremkalles hele verden over ved lesningen av avisenes telegrammer om de samme begivenheter, skaper som et felles åndelig pulsslag for hele den civiliserte menneskehet. Fra San Francisko til Yokohama, fra Hammerfest til Melbourne leser folk samtidig om hungersnöden i Rusland, om konferansen i Washington, om Roald Amundsens nordpols-ferd. De reagerer forskjellig, men dog samtidig.

Frihandels-bevegelsen ved midten av det forrige århundre representerer den förste bevisste erkjennelse av disse nye forhold og av nödvendigheten av å inrette sig i overensstemmelse med dem. Nogen år for krigen formet Norman Angell¹ ordet »Interdependence» som betegnelse for den tilstand som preger vår tids kultur ökonomisk og åndelig, og opstillet programmet for Internasjonalismen i politisk henseende.

Det ligger i selve politikens begrep at den altid må komme bakefter. Dens opgave er å finne de ytre organisatoriske former for det som allerede har utviklet sig som levende virkelighet på det ökonomisk-tekniske og det åndelige område. I sitt telegram til Nobelkomiteen forleden dag formet Hjalmar Branting Internasjonalismens opgave i netop de rette ord, da han betegnet den som »arbetet fram mot en högre utvecklingsform for vårldens civilisation».

Verdenskrigen viste hvor uomgjengelig nödvendig det er at dette arbeide fores frem til seier. Det gjelder intet mindre enn vår civilisasjons være eller ikke-være. En verdenskrig til kan Europa ikke overleve.

Og hvis den territoriale stat skal bli stående som samfunds-utviklingens siste ord, da er krig ikke til å undgå. Staten gjör nemlig efter sitt begrep fordring på suverenitet, rett til ubegrenset makt-utfoldelse, bestemt alene av egoistisk interesse. Den er efter sitt vesen anarkisk. Dens teoretisk sett ubegrensede rett til makt-utfoldelse, til å fore krig mot andre stater er anti-social, og den er dobbelt farlig, fordi staten som masse-vesen representerer et lavt moralsk og intellektuellt nivå. Det er en anerkjent almensetning for psykologien at hvor mennesker optrer i flok, som masse, er deres åndelige utviklings-trinn et langt lavere enn gjennemsnittet av hvert enkelt individs intelligens eller moral.

Derfor er alt håb om en bedre fremtid for menneskeheten knyttet til arbeidet for »en höiere utviklingsform for verdens civilisasjon», et alt omfattende menneskelig samfund. Har vi nu rett til å anlegge et teleologisk synspunkt, til å tro at en lys og god vilje styrer menneskenes og folkenes skjebne, og vil före oss frem til dette höiere trin av samfunds-utvikling? I propaganda-arbeidet må vi uvilkårlig bygge på en sådan optimistisk forutsetning. Propagandaen må appellere til menneskenes bedre innsikt og til den uvilkårlige tro på en bedre fremtid. For denne tro er dödens skyggers dal bare en gjennem-gangs-stasjon på veien frem til de liflige bjerge. Men den teleologiske betrakting kan ikke fore lenger enn til en tro og et håb. Nogen visshet gir den ikke. Historien viser oss at höit utviklede civilisasjons-forrner er gått til grunne. Hvem vet om ikke den samme skjebne er vår civilisasjon beskåret?

III.

Finnes der et strengt videnskabelig grunnlag for den internasjonalistiske tanke utenfor den rent sociologiske betraktning?

Seere og tenkere har i tusener av ar henvist til menneskehetens enhet som et sådant grunnlag. Den blev opstillet som teori av de greske filosofer, fremfor alt av stoikerne, og fra dem optok den eldste kristendom tanken som en moralsk-religiös grunnsetning, i læren om gud som alles far og om menneskenes brorskap. Tanken dukker op igjen som bevisst læresetning hos en rekke forfattere i begynnelsen av den nyere tid, hos den kjetterske Sebastian Franck, hos jesuiten Suarex, en av den moderne folkeretts grunnleggere, hos Amos Comenius, den siste biskop for de mähriske brödre, den moderne pedagogikks far. Hos Comenius får tanken formelig et fysiologisk anströk når han skriver: «Således er da vi mennesker som ett legeme, som horer sammen gjennem alle sine lemmer.»² Og siden er tanken aldri död innenfor den vesterlandske kulturkrets. Den behersker de förende ånder gjennem det 17de, 18de og 19de århundre, fra William Penn og Leibnitz til Wergeland og Emerson.

I nyeste tid har biologien funnet et helt rasjonelt og reelt videnskabelig grunnlag for tanken. Menneskehetens enhet er et fysiologisk faktum. Det var tyskeren Weissmanns undersökelser over en art maneter (1883) som åpnet veien frem til denne erkjennelse. Andre lærde har vist at den lov Weissmann hadde påvist tilværelsen av for manetenes vedkommende, gjaldt for alle dyre-arter, også for menneskene. Den kalles loven om sed-plasmaets kontinuitet.

Ved foreningen mellem den mannlige sed-celle og det kvinnelige egg dannes der en ny celle, som dog straks splittes i to deler. Den ene del vokser hurtig og danner det menneskelige legeme – individet – med alle dets organer, og dör med individet. Den annen del forblir levende sed-plasma i det mannlige legeme, egg i det kvinnelige legeme. Således lever der i hver av oss, virkelig, påtagelig, påviselig, celler som er av vore foreldre, av deres foreldre og forfedre igjen, og som – gjennem befruktningen – kan bli til våre barn, og i våre barn til deres etterkommere og i deres efterkommere. Hver av oss er, rent bokstavelig og fysiologisk, et ledd i den store kjede som danner menneskeheten.

Enhver sammenligning halter. Og dog forekommer det mig treffende å se på menneskeheten som et mektig tre med grener og kvister, til hvilket individene er festet som blad, blomster og frukter. Disse förer sin individuelle, halvt selvstendige tilværelse; de

»vekkes, spirer og födes,
skifter, eldes og dödes».

Treet forblir og består, med sine grener og kvister og skudd, med stadig nye blad, blomster og frukter. De har sitt lille korte personlige liv. Der er blad som visner og faller ubemerket til jorden; der er blomster som gleder ved sin duft og sin farve; der er frukter som kan gi næring og vekst. Blad, blomster og frukter kommer og går i uoverskuelig tall; de knytter forbindelser med hverandre, så et nett med uendelige kryssninger omspender det hele tre – her er det vår sammenligning halter – men treet er ett, menneskeheten er én, og én organisme.

Under verdenskrigen har to naturforskere, hver fra sin leir, men dog med samme sikte for anvendelsen, utviklet og nærmere forklart betydningen av denne naturvidenskabelige erkjennelse for Internasjonalismen.³ Her vedkommer navnlig den siste forfatters anvendelser av teorien, som blir bestridt av mange naturvidenskabsmenn, oss ikke. Vi har bare bruk for det grunnleggende faktum. Og jeg önsker bare å trekke en eneste slutning: er menneskeheten en fysiologisk enhet, så er krig – mellemfolkelig krig ikke mindre enn borgerkrig – selvmord, en nedverdigelse av menneskeheten. Og Internasjonalismen får en dypere begrunnelse, fastere bunn å bygge på ennda, enn den som den rent sociologiske betraktning kan gi.

IV.

Konsekvensene og anvendelsene av Internasjonalismens teori som den her er utfört og begrunnet, er ikke vanskelige å trekke. De fremtrer på det ökonomiske og på det politiske område. Derimot kan de kun i begrenset grad få grunnleggende betydning på det rent åndelige felt.

I ökonomisk henseende gir Internasjonalismens konsekvenser sig av sig selv. De er allerede antydet tidligere. Hovedtanken er mellemfolkelig solidaritet satt ut i praksis gjennem en verdens-omspennende arbeids-fordeling: frihandel er et hovedpunkt på Internasjonalismens program. Dette stemmer forövrig også med de nyeste tanker og teorier på naturvidenskabelig felt. Samhold og solidaritet, gjensidig hjelp er de viktigste midler til å holde sig oppe for dyre-artene. De arter som förstår dette, klarer sig bedre i kampen for tilværelsen enn de som stoler på sin isolerte styrke: ulven som optrer i flokk, har storre chanser for å bestå enn löven, som går alene på jakt. – Denne tanke har Krapotkin utförlig belyst ved eksempler fra dyrelivet, og også overfört den på socialt felt, i sin bok »Mutual Aid» (1902).

Det er nödvendig å dvele noget utforligere ved Internasjonalismens konsekvenser på det politiske felt. Her er opgaven å finne de ytre former i organisatorisk henseende for tanken om verdens-samhold og mellemfolkelig samvirke. Det er i ett ord uttrykt vår tidsalders store, alt beherskende politiske opgave.

Den gamle tid forskanser sig bak den suverene stat, bak proteksjonisme og militarisme. Den bygger på det Norman Angell kalte den »optiske illusjon», at et menneske får en alen lagt til sin vekst, om den stat hvis borger han er får flere kvadrat-kilometer å råde over, og at det er en lykke for en stat å være ökonomisk selvhjulpen, i den forstand at den henter minst mulig varer fra utlandet. Denne nasjonale proteksjonisme blev oprindelig utformet av amerikaneren Alexander Hamilton (1757- 1804), en av fedrene for de Forenede Staters forfatning; blev så av tyskeren Friedrich List (1789-1846) overfört fra amerikansk til europeisk grunn, hvor den er blitt utmyntet i smått til bruk ved den proteksjonistiske agitasjon rundt om i alle Europas land.

Hånd i hånd med den nasjonalistiske proteksjonisme kjemper militarismen for oprettholdelsen av den suverene stat mot den frembrytende Internasjonalisme. Ingen stat er fri for militarisme; den hörer nödvendig med til den suverene stats begrep. Der er kun grader i statenes militarisme. En stat er desto mer militaristisk, jo mer den i sin ytre og indre politikk lar sig lede av militært-strategiske hensyn. Det klassiske eksempel er her den pröissisk-tyske keiser-stat forut for, og fremfor alt under, verdens-krigen. Militarisme er i sin grunn en tenkemåte, en bestemt opfatning av statens opgave; men denne tenkemåte gir sig uttrykk i ytre former: i rustninger og statsorganisasjon.

Mot den suverene stats begrep, således omgjerdet av proteksjonisme og militarisme, må Internasjonalismen nu före sin avgjörende kamp. Den suverene stat er i vår tid blitt en dödelig fare for den menneskelige civilisasjon, fordi den tekniske utvikling setter den i stand til å ta uendelige arter og mengder av ödeleggelses-midler i sin tjeneste. Også om teknikken gjelder det at den er en nyttig tjener, men en farlig herre. Ledet i militaristisk ånd, med ubegrenset adgang til de moderne ödeleggelses-midler, blir den enkelte stats rustninger en fare både for den selv og for andre. Fra dette utsiktspunkt ser vi hvilken betydning arbeidet for avrustning har: det er ikke bare et arbeide av ökonomisk rekkevidde, som vil spare uproduktive utgifter; det er et ledd i bestrebelsene for å demilitarisere – like frem oversatt: for å civilisere – statene, ta fra dem den fristelse til en egenmektig, anarkisk politikk som deres rustninger utsetter dem for.

Hvis den suverene stat alene stöttet sig til de snevert egoistiske tanker som gir sig uttrykk i ökonomisk proteksjonisme og i militarisme, vilde den nu ikke kunne regne på nogen sikker tilværelse: mot den vilde Internasjonalismen ha en forholdsvis lett kamp. Men den suverene stat stötter sig dessuten til et åndelig prinsipp: den gjör krav på å være »nasjonal», på å representere en folke-individualitet, en særlig gren av menneskeheten.

Det er for sagt at i de fleste stater er »nasjonen» et produkt av staten, ikke et grunnlag for statsdannelsen. Og når det er blitt hevdet at disse »nasjoner» skal ha et eget antropologisk preg, en »rase»-karakter, så må dertil svares at ennu er ikke den stat påvist som innen sine grenser er bebodd av en antropologisk ren rase. I alle land viser det sig, som resultat av videnskabelige undersökelser, at der finnes en uendelighet av kryssninger mellem befolknings-elementene. En »ren rase» eksisterer overhode ikke. Dertil kommer at de antropologiske skjelnemerker, hodeform, hår, hudfarve, de er vel i sig selv eksakte nok; men vi vet ikke noget om at der knytter sig åndelige karakter-trekk til hver av disse ytre antropologiske skjelnemerker.

Og »nasjonalitet» er ingenting, om den ikke er et åndelig fenomen. Renan⁴ har gitt den gyldige definisjon: »En najson er en del av menneskeslegten som har viljen til å være en nasjon; en nasjons tilværelse er en uavladelig daglig folkeavstemning – un plébiscite de tous les jours.» – Den förste setning synes å definere i ring. Den er dog både skarpt avgrenset og helt uttömmende, fordi den legger vekten på viljen til å være en nasjon. Og idet den det gjör, flytter den nasjonalitets-begrepet over til det åndelige felt. Der hörer det hjemme. Til det felt bör det også begrenses.

Internasjonalismen vil ingenlunde utslette dette åndelige merke. Tvertom, den vil utvikle de nasjonale eiendommeligheter og sikre deres liv og frie utfoldelse. Deri skiller Internasjonalismen sig fra kosmopolitismen. Denne vil utslette, i hvert fall utjevne, de nasjonale eiendommeligheter også på det åndelige område. Internasjonalismen derimot erkjenner at de åndelige idretter har sin rot dypt nede i nasjonalt liv; derfra suger kunst og litteratur sin eiendommelighet og sin kraft, ja også mange av åndsvidenskapene er dypt nasjonalt begrunnet.

Forskjelligartethet i den åndelige nasjonale utvikling, særpreg og eiendommelighet i stedlig selvstyre, begge deler er vel forenelig med Internasjonalismen, ja, i virkeligheten en betingelse for en rik og mangeartet utvikling.

Det er den politiske myndighet over de felles interesser som Internasjonalismen vil overföre til en felles ledelse. Derfor blir en verdensföderasjon, hvori de enkelte nasjoner, samlet i stater, kan gå inn som medlemmer, Internasjonalismens politiske ideal. Forut for krigen var der gjort et förste famlende skritt i denne retning gjennem Haag-verket. Folkenes Forbund betegner det förste alvorlige og bevisste forsok på å komme målet nær.

V.

En definisjon av Internasjonalismen efter de linjer som her er optrukket, vilde kunne formes omtrent i folgende ord:

Internasjonalismen er en samfunds-teori som bygger på ökonomiske, åndelige og biologiske kjensgjerninger. Den hevder at hensynet til en sunn utvikling av det menneskelige samfund og av verdens civilisasjon krever at menneskeheten organiseres i internasjonal form. Nasjonalitetene bör danne de konstitutive ledd i et stort verdens-forbund, og må sikres et selvstendig liv på det åndelige område og for stedlig begrensede opgaver, mens ökonomiske og politiske formål må ledes internasjonalt, i det fredelige samvirkes tegn, til fremme av menneskehetens felles interesser.

VI.

Ett ord til.

Har denne Internasjonalismens teori noget bud til vårt religiöse behov, til det evighets-krav som uimotståelig reiser sig for hver tenkende og folende menneskesjel?

Det er visselig mange av oss som kun kan opfatte troen på en personlig udödelighet som en uinnloselig fordring – en projeksjon av evighets-tanken på det personlige plan.

Skal vi så måtte böie oss for materialismens påstand, uttrykt i den gamle arabiske parabel om busken som billede på menneskenes slekt, den hvis blad faller visne til jorden og der dör, uten å efterlate sig spor?

Det forekommer mig at teorien om menneskehetens organiske enhet og evige sammenheng hever den materialistiske opfatning op i et höiere plan.

Hos oss alle lever evighets-tanken. Vi törster efter å leve på en tro som löfter vår lille personlighet op i en höiere sammenheng – en sammenheng som er menneskelig og dog over-menneskelig, absolutt og dog i stadig vekst og utvikling, ideel og dog virkelig.

Er dette ikke uopfyldelige krav? Det synes å være bare motsetninger.

Og dog finnes der en tro som tilfredsstiller kravene og löser motsetningene.

Det er troen på menneskehetens énhet.

1. »The Great Illusion » (1909/10)

2. »Panegersia» (1645)

3. Chalmers Mitchell, Evolution and the War, London 1915, og G. F. Nicolai, Die Bio-logie des Krieges, 3. Auflage, Xiirich 1919. (Förste utgave blev ikke besotget av forf. selv; man bör derfor bare lese 2:nen utgave.)

4. »Qu’est ce que c’est qu’une nation?» (1882).