Norwegian
English

© THE NOBEL FOUNDATION 2012
General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above underlined copyright notice must be applied.

Leder av Den Norske Nobelkomite Thorbjørn Jaglands tale ved Aung San Suu Kyis Nobelforedrag, Oslo, 16. juni, 2012.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, Prisvinner, Eksellenser, Mine damer og herrer,

Kjære Aung San Suu Kyi,

Vi har ventet lenge på deg. Din ventetid har vært ufattelig krevende for deg og av en helt annen karakter enn vår. Men det skal du vite: I isolasjon ble du en moralsk leder for hele verden.

Dagen i dag er en av de mest bemerkelsesverdige i hele Nobelhistorien. I 1991 fikk du Nobels Fredspris for å være “en av de mest ekstraordinære eksempler på sivilt mot i Asia i de senere tiår”. Prisen ville etter komiteens mening tjene som en oppmuntring til de mange over hele verden «som kjemper for demokrati, menneskerettigheter og etnisk forsoning med fredelige midler”.

De 21 årene vi har bak oss, har gitt komiteen rett i akkurat dette.

Men det er altså, du, Aung San Suu Kyi, som har gitt komiteen rett. Gjennom din egen ufattelige utholdenhet, forsakelse og prinsippfasthet. Din stemme ble klarere og klarere jo mer militærregimet prøvde å isolere deg.

Din sak mobiliserte ditt folk og vant over et massivt militærapparat. Når ditt navn nevnes eller når du snakker, gir du ny energi og håp til en hel verden.

Mine damer og herrer,

Vi har sett det så mange ganger før: våpen og uniformer uten moralsk forankring i de universelle menneskerettighetene er før eller senere dømt til å tape. Verden er heldigvis blitt slik at menneskerettighetene ikke kjenner noen landegrenser. Makthavere som undertrykker disse rettighetene med brutal makt, må vite at det alltid vil finnes modige mennesker som vil sette seg opp mot dem. Verden vil ha sine øyne på undertrykkerne.

Suu Kyi kunne ikke komme til prisseremonien 10. desember 1991. Hun kunne nok få reise ut, men hun var redd for at militærregimet ville bli så altfor glad for at hun dro og nekte henne å komme tilbake. Andre fredsprisvinnere som ikke kunne komme til Oslo for å motta sine medaljer, har også skrevet sine navn inn i historien: Carl von Ossietzky for sin kamp mot Hitler-Tyskland, Andrej Sakharov og Lech Walesa for deres kamp mot Sovjetkommunismen og Liu Xiaobo for sin kamp for menneskerettigheter i Kina.

Nå er Aung San Suu Kyi endelig her. Vi håper at Liu Xiaobo ikke må vente like lenge som henne før han kan komme til Oslo.

Aung San Suu Kyi er datter av den store Aung San som ledet kampen for Burmas frigjøring. Før han fikk fullført frigjøringskampen ble han myrdet. Da var datteren bare to år. Moren ble senere Burmas ambassadør i India. Datteren fikk en utmerket utdannelse i hjemlandet, i India, i Oxford, Kyoto og New York. I 1972 ble hun gift med Michael Aris, professor og en autoritet på tibetansk buddhisme. De fikk to barn, Alexander og Kim.

Suu Kyi viste først ikke så stor interesse for burmesisk politikk, men ble mer og mer engasjert i burmesisk historie, farens frigjøringskamp, buddhismen og Gandhis ikke-voldspolitikk. I sine mange brev til ektemannen gjorde hun det stadig klarere: “I only ask one thing, that should my people need me, you would help me to do my duty by them”. Hun kunne bli grepet av frykt: “Sometimes I am beset by fears that circumstances and national considerations might tear us apart just when we are so happy in each other that separation would be a torment”.

I mars 1988, etter 28 år i utlandet fikk hun beskjed om at moren hadde fått slag. Hun reiste neste dag til Rangoon for å pleie sin syke mor.

Militærregimet som hadde styrt Burma siden 1962, var da inne i en krise. Den gamle diktator Ne Win måtte formelt tre til side. Demonstrasjoner brøt ut. Mange mistet livet da de militære skjøt inn i folkemassene. Snart var Suu Kyi oppe i det som ble kalt Burmas andre frigjøringskamp. Som Aung Sans datter og med sine utvilsomme evner som taler, stod hun raskt fram som opposisjonens leder. I sin første store tale henvendte hun seg til “reverend monks and people”: “This public rally is aimed at informing the whole world of the will of the people. Our purpose is to show that the entire people entertain the keenest desire for a multi-party democratic system of government”.

Moren døde, men Suu Kyi forble i Burma. De militære ble redde for hennes raskt stigende popularitet og plasserte henne i “restricted residence”.

De hadde lovet å holde frie valg og overvurderte sikkert sine muligheter til å vinne. Men for sikkerhets skyld satte de i gang en stor kampanje mot Suu Kyi. Hun ble anklaget for å være for utenlandsk, for å kjenne for lite til Burma etter sine 28 år i utlandet. Hun svarte: “they claim that I know too little about Burmese politics. The trouble is that I know too much.”

Suu Kyis parti, den nasjonale liga for demokrati, vant 392 av de 485 plassene i nasjonalforsamlingen. Men de militære ignorerte resultatet. Aung San Suu Kyi ble sittende i husarrest.

Som så mange ganger før reagerte Den Norske Nobelkomite.

Vi husker alle seremonien i 1991. Nobelkomiteen hadde fått fløyet inn fra Los Angeles to burmesiske musikere som spilte Suu Kyis favorittstykke. Det samme stykket blir spilt igjen her i dag. Seremoniens høydepunkt var sønnen Alexanders tale som han holdt på vegne av sin mor. Han understreket at prisen ikke først og fremst var en pris til moren, men til de mange som kjempet for demokrati i Burma under vanskelige vilkår. Han uttrykket håpet om at det selv innenfor de militære styrker kunne finnes folk som ville la demokratiet seire. “I know that within the military are those to whom the present policies of fear and repression are abhorrent, violating the most sacred principles of Buddist heritage. It was a conviction my mother reached in the course of her dealings with those in positions of authority”.

Vi nordmenn husker det ennå godt da Alexander uttalte: “the Burmese can today hold their heads a little higher in their knowledge that in this far distant land their suffering has been heard and heeded”.

Vi glemte aldri Aung San Suu Kyi. Da vi feiret 100-årsjubileet for fredsprisen med over 30 fredsprisvinnere til stede i 2001, holdt vi en stol tom. Appellene for din frihet var mange.

Kjære Aung San Suu Kyi,

Du har alltid vært i våre hjerter.

Vi har hele tiden spurt oss selv, hvor hentet du kreftene fra. Isolert fra omverdenen. I begynnelsen fikk du besøk fra familien. Fordi myndighetene trodde familien ville klare å overtale deg til å forlate landet. Da det ikke virket, fikk de ikke besøke deg lenger. Selv da din ektemanns liv gikk mot slutten på grunn av kreft, fikk han ikke slippe inn. Da myndighetene åpnet en pakke fra familien og brukte innholdet som bestod av en leppestift og en trimvideo mot deg, nektet du å ta i mot forsyninger utenfra. Du solgte møbler for å skaffe mat. Mangelsykdommer oppstod.

Du må ha hatt en ufattelig tro på din egen sak. På vår felles sak. Som en Nelson Mandela kunne du strekke ut en hånd til dine fangevoktere. Som Liu Xiaobo kunne du si ” I have no enemies”. I dine egne ord nylig: ” I have tremendous good will towards the military. So it doesn’t bother me to sit with them.”

Vi vet at du gjennom buddhismen og meditasjon er blitt en sann menneskevenn. Ideen om kjærlighet, ømhet, “metta”, er det bærende: “Not only should one speak only the truth, one’s speech should lead to harmony, it should be kind and pleasant and it should be beneficial”.

Ingen bitterhet, intet fiendskap.

Bare en menneskehetens gigant kan opptre slik.

Vi må også minne hverandre om hva frykt er og at motstykket er håp. I ditt essay Freedom from Fear skriver du: “within a system which denies the existence of basic human rights fear tends to be the order of the day. Fear of imprisonment, fear of torture, fear of death, fear of losing friends, family, property or means of livelihood, fear of poverty, fear of failure”.

Også makthaverne kjenner frykten. De er ikke så mektige som de ser ut til. De står opp hver morgen og er redde for folket. For innerst inne vet de at det er noe som er større enn frykten: håpet og motet.

Dette er grunnen til ethvert diktaturs nederlag. Frykten for folkets mot er så stor at kontrollen av folket hindrer den innovasjon ethvert land trenger. Mangel på kontroll av eliten fører til korrupsjon og misbruk av makt. Kombinasjonen av kontroll av folket og mangel på kontroll av eliten fører til vanstyre og stagnasjon og til slutt til revolusjon.

Demokratiene i verden skal derfor ikke fortvile når de i dag ser at autoritære regimer har større økonomisk vekst enn dem selv. Det er temporært. Regimene vil bli brutt ned av indre motsetninger.

Demokratiene vil alltid finne nye veier. Demokratiene er historiens vinnere fordi folket kan velge nye ledere når de gamle er gått ut på dato.

Og demokratiene er fredsskapere. Demokrati skaper forbrødring over landegrensene og innenfor landegrensene. Det var nok dette Alfred Nobel forstod. Derfor skrev han i sitt testamente at fredsprisen skulle gå til den som arbeidet for “folkenes forbrødring”. Dette var et av hans tre kriterier for fredsprisen. Få oppfyller dette kriteriet bedre enn deg.

En sann forbrødring mellom alle de etniske gruppene i Burma og med nabolandene starter med den frie stemmeseddelen, med frie mennesker.

Få trodde at oppløsningen av militærjuntaen og innsettingen av Thein Sein som president bare for vel et år siden ville føre til vesentlige endringer. Men noe skjedde. Aung San Suu Kyi ble satt fri. Politiske fanger ble sluppet ut fra fengslene. Media kunne operere friere. Våpenhviler ble inngått med de etniske minoritetene. Det store damprosjektet med Kina ble suspendert, et klart signal om forandring overfor omverdenen.

Men din kamp er ikke over. Det gjorde sterkt inntrykk da du som svar på spørsmål om hvor du ville plassere den demokratiske utviklingen i Burma på en skala fra en til ti, svarte: “we are approaching one”. Tydeligere kunne det ikke sies.

Kjære Aung San Suu Kyi,

Det hviler en tung bør på dine skuldre. Ingen kan være sikre på hva fremtiden vil bringe. Men i dag er du her. Og vi vet at du kan reise tilbake.

Jeg vil avslutte med ordene til Nobelkomiteens leder i 1991. Francis Sejersted uttrykte håpet om at din kamp vil bli kronet med seier. Han avsluttet med å oppfordre til å vise «ydmykhet og fryktløshet – som Aung San Suu Kyi. Resultatet vil bli en bedre verden å leve i.”

Få har gjort mer enn deg for å gjøre verden til en bedre plass for oss alle. Vi takker deg for ditt mot, din utholdenhet og din styrke og ønsker deg lykke til i det store arbeid som ligger foran deg.

Takk for oppmerksomheten!