English
Norwegian

Nobelforedrag, Oslo, 10. desember, 2007.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, Eksellenser, Mine damer og herrer.

Jeg har et formål med å være her i dag. Dette er et formål jeg har forsøkt å tjene i mange år. Jeg har bedt om at Gud skal vise meg veien slik at jeg skal kunne tjene dette formålet.

Av og til og uten forvarsel, banker fremtiden på døren med et verdifullt og smertefullt innblikk i hva som kan komme til å skje. For ett hundre og nitten år siden, leste en rik oppfinner sin egen nekrolog som ved en feiltakelse ble publisert flere år før han døde. En avis som feilaktig trodde at oppfinneren akkurat hadde mistet livet, trykket en meget streng vurdering av hans livsverk, og ga ham urettmessig betegnelsen “Dødens handelsmann” på grunn av det han hadde funnet opp – nemlig dynamitt. Oppfinneren, som ble sjokkert over denne vurderingen, tok det avgjørende valget at han skulle tjene fredens sak.

Syv år senere opprettet Alfred Nobel denne prisen og de andre prisene som bærer hans navn.

I morgen er det syv år siden jeg leste min egen politiske nekrolog i en vurdering som jeg oppfattet som streng og feilaktig – selv om den ikke kom for tidlig. Men denne uvelkomne dommen var også en verdifull, om enn smertefull gave, fordi den ga meg muligheten til å lete etter helt nye måter å tjene mitt formål på.

Uventet nok har denne letingen ført meg hit. Selv om jeg er redd for at mine ord ikke skal være fullt på høyde med dette øyeblikket, håper jeg inderlig at det jeg har på hjertet vil bli formidlet tydelig nok til at de som lytter til meg vil si: “Vi må handle.”

De fremstående vitenskapsmennene som det er mitt livs største ære å dele denne prisen med, har stilt oss overfor et valg mellom to ulike fremtider – et valg som i mine ører høres ut som ordene til en profet fra tidligere tider: “Liv eller død, velsignelser eller forbannelser. Velg derfor livet, slik at både du og ditt avkom får leve.”

Vi som tilhører menneskeslekten står overfor en verdensomspennende krisesituasjon – en trussel mot vår sivilisasjons overlevelse som fortsetter å bygge opp et illevarslende og ødeleggende potensiale mens vi er samlet her. Men det finnes jo også fortrøstningsfulle nyheter: Vi har muligheten til å løse denne krisen og unngå de verste – om enn ikke alle – dens følger hvis vi handler med dristighet, besluttsomt og raskt.

Selv om det er et økende antall hederlige unntak, er det allikevel altfor mange av verdens ledere som i dag fortsatt kan beskrives med de ordene Winston Churchill benyttet da han snakket om dem som overså den trusselen Adolf Hitler utgjorde: “De viderefører dette merkelige paradokset, det eneste de har besluttet er å være ubesluttsomme, de har bestemt seg for å være ubestemte, ubøyelige for bevegelse, faste i møtet med det flytende, alle med makt til å være avmektige.”

Så i dag har vi sluppet ut ytterligere 70 millioner tonn forurensning som fører til global oppvarming i det tynne laget av atmosfære som ligger rundt kloden vår, som om den var en åpen kloakk. I morgen kommer vi til å dumpe enda litt mer, på grunn av de kumulative konsentrasjonene som nå fanger mer og mer varme fra solen.

Som et resultat av dette har jordkloden fått feber, og feberen er i ferd med å stige. Ekspertene har fortalt oss at dette ikke er noen forbigående lidelse som vil gå over av seg selv. Vi har bedt om en fornyet vurdering, og en tredje og en fjerde. Konklusjonen er alltid den samme og den gjentas med stadig større engstelse, nemlig at noe helt grunnleggende er feil.

Det er vi som er feil, og det må vi rette på.

21. september i år, da den nordlige halvkulen skrådde vekk fra solen, rapporterte forskere med sterkere bekymring enn noensinne om at iskappen over nordpolen er i ferd med å “ramle utfor stupet”. En utredning anslo at den kunne komme til å forsvinne helt på sommerstid i løpet av mindre enn 22 år. En annen utredning, som vil bli lagt frem senere denne uken av forskere fra U.S. Navy, advarer om at dette kan komme til å skje om så kort tid som om 7 år.

Syv år fra i dag.

I løpet av de siste par månedene har det vært vanskeligere og vanskeligere å ikke oppfatte alle tegnene på at det er noe som er galt med kloden vår. Vi har sett store byer i Nord- og Sør-Amerika, Asia og Australia nærmest gå tomme for vann på grunn av massiv tørke og smeltende isbreer. Desperate gårdbrukere mister sitt levebrød. Både folk som lever i det kalde Arktis og på lavtliggende øyer i Stillehavet planlegger evakuering av de stedene som i lang tid har vært deres hjem. Skogbranner uten sidestykke har tvunget en halv million mennesker bort fra hjemmene sine i ett land, mens de i et annet land har forårsaket en nasjonal krisesituasjon som nesten gjorde at regjeringen måtte gå av. Klimaflyktninger har forflyttet seg til områder som allerede er bebodd av mennesker med ulike kulturer, religioner og tradisjoner, noe som har økt potensialet for konflikter. Kraftigere stormer i Stillehavet og Atlanterhavet har truet hele byer. Millioner er blitt fordrevet på grunn av voldsomme flommer i Sør-Asia, Mexico og 18 land i Afrika. Etter hvert som ekstremtemperaturene har økt, har titusener av mennesker mistet livet. Vi svir av og rydder våre skoger uten å tenke på konsekvensene og driver flere og flere arter til utryddelse. Det livsnettet som vi er avhengige av for å leve begynner å bli fillete og tynnslitt.

Det var aldri vår mening at vi skulle forårsake slike ødeleggelser, akkurat som det aldri var Alfred Nobels mening at dynamitten skulle brukes til krigføring. Han hadde håpet at denne oppfinnelsen skulle fremme den menneskelige utviklingen. Vi på vår side delte det samme edle målet da vi begynte å brenne enorme mengder kull og deretter olje og metan.

Allerede mens Nobel levde, var det enkelte advarsler om hva følgene trolig ville bli. En av de aller første Nobelprisvinnerne i kjemi var bekymret for at “Våre kullgruver dunster bort i luften”. Etter å ha utført 10.000 ligninger for hånd, beregnet Svante Arrhenius at jordklodens gjennomsnittstemperatur ville øke med mange grader dersom vi doblet CO2-mengden i atmosfæren.

Sytti år senere begynte min egen lærer, Roger Revelle og hans kollega Charles David Keeling, å dokumentere denne økningen presist fra dag til dag.

I motsetning til andre former for forurensing, er CO2 usynlig, uten smak og lukt, noe som har bidratt til å holde sannheten om hva den gjør med klimaet vårt ute av syne og ute av sinn. Den globale katastrofen som nå truer oss er i tillegg noe vi aldri tidligere har sett maken til – og ofte er det jo slik at vi blander sammen det vi aldri tidligere har sett maken til med det som er usannsynlig.

Vi har også problemer med å se for oss hvordan vi skal få til de enorme omstillingene som nå er nødvendige for å løse krisen. Og når store og mektige sannheter virkelig er ubehagelige, kan hele samfunn overse dem, i hvert fall en stund. Men som George Orwell minner oss om: “Før eller siden vil en falsk tro støte på den harde virkeligheten, vanligvis ute på slagmarken.”

I årene siden denne prisen ble utdelt for første gang, har hele forholdet mellom menneskeheten og jordkloden endret seg drastisk. Allikevel har vi stort sett oversett virkningen av våre kumulerte inngrep.

Uten å være klar over det, har vi nemlig begynt å føre en krig mot jordkloden. Nå er både vi og klodens klima låst fast i et forhold som krigsplanleggere kjenner godt til, nemlig “Garantert gjensidig ødeleggelse”

For over tjue år siden regnet vitenskapsmenn seg frem til at en atomkrig ville kunne slenge så mye søppel og røyk ut i lufta at det ville stenge ute det livgivende sollyset fra atmosfæren vår og dermed forårsake en “atomvinter”. Deres velformulerte advarsler her i Oslo bidro til å styrke verdenssamfunnets beslutning om å stanse atomvåpenkappløpet.

Nå går vitenskapsmiljøet ut og varsler oss om at hvis vi ikke raskt reduserer den forurensingen som skaper den globale oppvarmingen og fanger opp så mye av den varmen kloden vår normalt sender ut i atmosfæren igjen, står vi i fare for å skape en permanent “karbonsommer”.

Som den amerikanske poeten Robert Frost skrev: “Enkelte hevder at jorden vil ende opp i ild; andre at den vil ende opp i is.”Én av dem, slår han fast, er nok.”

Men ingen av dem trenger å bli vår skjebne. Det er på tide å slutte fred med kloden.

Vi må raskt mobilisere vår sivilisasjon med den pågåenhet og besluttsomhet som vi tidligere bare har sett når nasjoner har mobilisert for krig. Disse tidligere kampene for å overleve ble vunnet fordi lederne i 12. time fant frem til de ordene som skulle til for å frigjøre en mektig bølge av mot, håp og offervilje for en langvarig og dødelig utfordring.

Dette var ikke trøstende og villedende forsikringer om at trusselen ikke var reell eller overhengende, at den ville ramme andre, men ikke oss, at man kunne leve sitt liv som vanlig selv om man stod overfor en usedvanlig trussel og at man kunne stole på at Forsynet ville ordne opp for oss dersom vi ikke maktet å gjøre det selv.

Nei, dette var oppfordringer om å verne om vår felles fremtid. Dette var oppfordringer til hele folket om å utvise mot, raushet og styrke og til alle borgere, uansett klasse og kår, om å være klar til å reise seg mot trusselen når de ble bedt om det. Våre fiender den gangen regnet med at et fritt folk ikke ville ta denne utfordringen og de tok selvfølgelig katastrofalt feil.

Nå står vi overfor trusselen om en krimaklise – en trussel som er reell, som øker og er overhengende og universell. Nok en gang er vi inne i 12. time. Straffen for å overse denne utfordringen er enorm og den øker slik at den ganske snart vil bli uholdbar og uopprettelig. For i dag har vi fortsatt kraft til å kunne velge vår skjebne, og det eneste spørsmålet som gjenstår, er dette: Har vi vilje nok til å handle besluttsomt og i tide, eller skal vi fortsatt være fastlåst til en farlig illusjon?

Mahatma Gandhi greide å vekke verdens største demokrati og han meislet ut en felles besluttsomhet gjennom det han kalte “Satyagraha” – eller “sannhetsstyrke.”

I alle land har sannheten – når den først blir kjent – kraft til å frigjøre oss.

Sannheten har også kraft til å forene oss og bygge bro mellom “meg” og “vi”, og dermed danne grunnlaget for felles innsats og delt ansvar.

Det finnes et afrikansk ordtak som sier at: “Hvis du vil gå raskt, gå alene. Hvis du vil gå langt, gå sammen.” Vi må gå langt, raskt.

Vi må gi slipp på forestillingen om at individuelle, isolerte og private tiltak er svaret. De kan bidra, og de gjør det. Men de vil ikke føre oss langt nok uten kollektiv handling. Samtidig må vi forsikre oss om at når vi mobiliserer globalt, må vi ikke oppmuntre til etableringen av ideologisk konformitet og en ny fastlåst “isme”.

Dette betyr at det må vedtas prinsipper, verdier, lover og traktater som frigjør kreativitet og initiativ på alle nivåer i samfunnet ved at mangfoldige svar dukker opp side om side og spontant.

Denne nye bevisstheten forutsetter at vi utvider vårt syn på de mulighetene som ligger hos hele menneskeheten. De innovatørene som vil komme til å utvikle en ny og rimelig måte å temme solenergien på eller som vil komme til å finne opp en motor som er karbon-negativ kan godt komme fra Lagos eller Mumbai eller Montevideo. Vi må sørge for at gründere og oppfinnere på hele kloden får en mulighet til å forandre vår verden.

Når vi slår oss sammen for å tjene et moralsk formål som helt tydelig er godt og sant, kan den åndelige energien som frigjøres forandre oss. Den generasjonen som beseiret fascismen i verden på 40-tallet gjennom å reise seg for å ta opp denne formidable utfordringen, så at de fikk den moralske autoriteten og langsiktige visjonen som skulle til for å lansere Marshallplanen, de Forente Nasjoner og å innføre et globalt samarbeid på et helt nytt nivå samt en fremsynthet som bidro til å forene Europa og legge til rette for at demokrati og velstand kunne vokse frem i Tyskland, Japan, Italia og store deler av verden. En av deres visjonære ledere sa at: “Det er på tide at vi styrer etter stjernene og ikke etter lysene fra ethvert skip som passerer.”

I det siste året av den krigen ga dere Fredsprisen til en mann fra min hjemby Carthage, Tennesse, en by med 2000 innbyggere. Cordell Hull ble beskrevet av Franklin Roosevelt som “De Forente Nasjoners far.” Han var en inspirasjonskilde og en helt for min egen far, som etterfulgte Hull i Kongressen og i det amerikanske Senatet og fulgte opp hans engasjement for verdensfred og globalt samarbeid.

Mine foreldre snakket ofte om Hull, og alltid med ærefrykt og beundring. Det som rørte meg aller mest for åtte uker siden, da dere kunngjorde denne prisen, var å lese overskriften i lokalavisen i min hjemby som ganske enkelt slo fast at jeg hadde vunnet den samme prisen som Cordell Hull. I det øyeblikket visste jeg hva foreldrene mine hadde følt hvis de fortsatt levde.

På samme måte som Hulls generasjon fikk moralsk autoritet fordi de reiste seg for å løse den verdenskrisen som fascismen hadde skapt, kan også vi gripe fatt i denne fantastiske muligheten til å reise oss for å løse klimakrisen. I Kanji-alfabetet, som brukes både på kinesisk og japansk, skrives ordet “krise” med to symboler. Det første betyr “fare”, og det andre betyr “mulighet”. Ved å trosse og fjerne den faren som klimakrisen utgjør, har vi en mulighet til å få den moralske autoriteten og visjonen som skal til for å øke vår egen evne til å løse de krisene som vi har oversett så altfor lenge.

Vi må forstå forholdet mellom klimakrisen og problemer som fattigdom, hungersnød, HIV-Aids og andre pandemier. Siden disse problemene henger sammen, må også løsningene henge sammen. Det første vi må gjøre er å sørge for at vår felles kamp for å redde det globale miljøet blir det sentrale prinsippet i organiseringen av verdenssamfunnet.

For femten år siden var dette noe jeg påpekte under “Toppmøtet for jordkloden” i Rio de Janeiro. For ti år siden snakket jeg om det i Kyoto. Denne uken kommer jeg til å rette en innstendig anmodning til delegatene på Bali om å vedta et dristig mandat for en traktat som går ut på å innføre et globalt utslippstak og ta i bruk markedet for handelen med utslippskvoter slik at man faktisk får fordelt ressursene på de mest effektive mulighetene for raske reduksjoner.

Denne traktaten bør være ratifisert og ha trådt i kraft overalt i verden ved inngangen til 2010 – to år tidligere enn det man ser for seg i dag. Takten på våre tiltak må trappes opp for å tilpasse seg den stadig økende takten som krisen antar.

Tidlig neste år bør de ulike statsoverhodene komme sammen for å gå gjennom de resultatene som ble oppnådd på Bali og påta seg et personlig ansvar for å ta tak i denne krisen. Tatt i betraktning hvor alvorlig situasjonen er, er det ikke urimelig å kreve at disse statsoverhodene møtes hver tredje måned inntil traktaten er vel i havn.

Vi trenger også å innføre en stans i byggingen av alle nye kraftanlegg som brenner kull uten utstyr for sikker fangst og lagring av karbondioksid.

Og fremfor alt må det settes en pris på karbon – med en CO2-avgift som deretter gradvis føres tilbake til befolkningen i tråd med den enkelte stats lovgivning, på en slik måte at skattebyrden forskyves over fra sysselsetting til forurensing. Dette er den overlegent enkleste og mest effektive måten å få fart i arbeidet med å finne løsninger på krisen.

Verden har behov for en allianse av regjeringer – særlig fra de landene som veier tyngst i den vektskålen hvor jordkloden ligger. Jeg vil gi honnør til Europa og Japan for de skrittene de har tatt de siste par årene for å møte utfordringen, og til den nye regjeringen i Australia, som har gitt førsteprioritet til løsningen av klimakrisen.

Utfallet vil imidlertidig i avgjørende grad bli påvirket av to nasjoner som i dag ikke gjør nok, nemlig USA og Kina. Selv om India også raskt får stadig større betydning, er det hevet over enhver tvil at disse to landene – som er de som slipper ut mest CO2 – og fremfor alt mitt eget land, USA , vil måtte ta de dristigste skrittene eller bære det historiske ansvaret for at de unnlot å gjøre noe.

Begge disse landene må slutte å bruke hverandre som et påskudd for den fastlåste situasjonen og heller utarbeide en dagsorden for felles overlevelse i et globalt miljø som vi alle deler.

Dette er de siste årene hvor en beslutning kan tas, men de kan også bli de første årene av en lys og lovende fremtid, hvis vi gjør det vi må gjøre. Ingen må tro at det er mulig å finne en løsning uten innsats, omkostninger, endringer. Vi må innse at hvis vi vil gjøre opp for den tiden vi har kastet bort og igjen snakke med moralsk autoritet, ja, da er dette den harde sannheten:

Veien fremover er vanskelig. Den ytre grensen av det vi i dag oppfatter som mulig ligger fortsatt langt unna det vi faktisk må gjøre. I tillegg er avstanden fra det ene til det andre punktet, gjennom det ukjente, skyggelagt.

Dette er bare en annen måte å si at vi må utvide grensene for det som er mulig. Som den spanske poeten Antonio Machado sier det: “Vandrer, det finnes ingen vei. Veien blir til mens du går.”

Vi står ved det mest avgjørende veiskillet på denne veien. Jeg vil derfor avslutte slik jeg startet, med en visjon om to ulike fremtider – hver av dem en håndgripelig mulighet – og med en bønn om at vi med stor klarsynthet vil se behovet for å velge mellom disse to fremtidsvisjonene og at det haster med å treffe et riktig valg nå.

Den store norske dramatikeren Henrik Ibsen skrev : “Før eller siden vil den unge generasjon banke på døren.”

Fremtiden står og banker på døren vår akkurat nå. Det som er helt sikkert er at den neste generasjonen vil komme til å stille oss ett av to spørsmål. De vil enten spørre: “Hva tenkte dere på, hvorfor gjorde dere ikke noe?”

Eller de vil i stedet spørre: “Hvordan greide dere å mobilisere det moralske motet som skulle til for å løse en krise som så mange sa det var umulig å løse?”

Vi har alt vi trenger for å sette i gang, kanskje med unntak av politisk vilje, men politisk vilje er en fornybar ressurs.

Så la oss fornye den og sammen si: “Vi tjener et formål. Vi er mange. For dette formålet skal vi reise oss og handle.”