English
Norwegian

Nobelforedrag av Martti Ahtisaari, Oslo, 10. desember, 2008.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, Eksellenser, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, kjære venner og kolleger rundt om i verden,

Jeg føler både ydmykhet og takknemlighet over å være dette årets mottaker av Nobels fredspris. Det er den høyeste utmerkelsen man kan få når man arbeider på dette området.

Det jeg føler nå kan kun sammenlignes med den gleden jeg har følt når jeg har sett hvilke forandringer freden har ført til for folks liv. Når mennesker som har vært gjennom kriger og kriser begynner å bygge opp sine liv igjen i et fredelig klima – Når troen på fremtiden vender tilbake.

Som barn ble også jeg rammet av krig. Jeg var bare to år gammel da krigen brøt ut som resultat av en avtale om deling av interessesfærer mellom Hitlers Tyskland og Stalins Sovjetunionen, og kort etter ble min familie tvunget til å forlate byen Viipuri (Viborg). Som flere hundre tusen andre karelere, ble vi flyktninger i eget land da stormaktenes politikk førte til at Finlands grense ble trukket opp på nytt og min hjemby ble en del av Sovjetunionen. Denne barndomsopplevelsen har bidratt til mitt engasjement i arbeidet med konfliktløsing.

*****

Meglere velger ikke selv hvilke konflikter de blir involvert i, det er partene i konflikten som velger megleren. Meglerens deltakelse som mellommann er basert på tillit fra alle parter i konflikten. Meglerens oppgave er å hjelpe partene med å åpne opp vanskelige spørsmål og dytte dem fremover i fredsprosessen. Meglerens rolle er en kombinasjon av ulike roller: los, konsulterende lege, jordmor og lærer.

Det er allikevel en tendens til at det blir for mye fokus på meglerne. Gjennom dette fratar vi partene i konflikten deres egne evner og skaper det feilaktige inntrykket at fred er noe som kommer utenfra. De eneste som kan skape fred er partene i konflikten, og på lik linje med at de er ansvarlige for konflikten og dens konsekvenser, må de også gis ansvar og anerkjennelse for freden.

Prosessen som førte til uavhengighet i Namibia var en lang prosess som nødvendiggjorde et sterkt engasjement og besluttsomhet fra namibiernes side. Namibia er også et fremragende eksempel på hva FN og FNs medlemsstater kan oppnå på sitt beste. Når jeg i dag ser tilbake på disse årene, er det nesten utrolig at vi klarte å få alle hovedaktørene, fra de fem vestlige statene (USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Canada), Sovjetunionen, Organisasjonen for afrikansk enhet, (representert ved de afrikanske frontlinjestatene), den sørafrikanske regjeringen og samtlige politiske partier i Namibia, herunder også SWAPO, til å jobbe sammen mot et felles mål. Det lærte oss også at en varig løsning kun er mulig dersom man er villig til å gå inn i diskusjoner med politiske motstandere. Jeg tror at erfaringen fra operasjonen i Namibia ansporet regjeringen i Sør-Afrika til å innlede prosessen for demokratisk endring.

Fredsprosessen i Aceh viste hvor viktig det er at et lands politiske ledelse engasjerer seg for å finne en løsning på en intern konflikt. En felles innsats av den politiske ledelsen i Indonesia og av Free Aceh Movement førte til en fredsavtale. Dette var imidlertid bare en begynnelse. Sosiale og økonomiske reformer kan kun føre frem dersom både forhandlingspartene og befolkningen som helhet forplikter seg til dem på lang sikt. Det gjenstår fortsatt arbeid med å utvikle et nasjonalt system som beskytter, opprettholder og bedrer levekårene i Aceh.

Alle konflikter kan løses

Kriger og konflikter er ikke uunngåelige. De forårsakes av mennesker. Det er alltid interesser som fremmes gjennom krig. Derfor er det også slik at de som har makt og innflytelse kan stoppe dem.

Fred er et spørsmål om vilje. Alle konflikter kan løses, og det finnes ingen unnskyldning for å la dem fortsette i det uendelige. Det rett og slett ikke til å holde ut at voldelige konflikter unndrar seg en løsning i flere tiår, og dermed fører til enorme menneskelige lidelser og forhindrer økonomisk og sosial utvikling. Det internasjonale samfunnets passivitet og maktesløshet gjør det vanskeligere for oss å tro på sikkerhetsstrukturer som er bygget opp i fellesskap. Trass i de mange utfordringene, kan selv de mest fastlåste konflikter bli løst hvis de involverte partene og det internasjonale samfunn slår seg sammen og jobber for et felles mål. De Forente Nasjoner er den riktige rammen for internasjonale fredsanstrengelser og løsninger på globale problemer. Vi er imidlertid alle klar over de begrensningene De forente nasjoner har og medlemsstatenes tendens til å gi FN krevende oppdrag uten samtidig å følge opp med tilstrekkelige ressurser og politisk støtte. Det er viktig at FNs medlemsstater jobber besluttsomt for å styrke denne verdensomspennende organisasjonen. Vi har ikke råd til å miste FN.

I en konflikt er det alltid slik at den ene parten kan påberope seg seieren, men fredsbygging må involvere alle, de svake og de mektige, seierherrene og de beseirede, menn og kvinner, ung og gammel. Imidlertid blir fredsforhandlinger ofte gjennomført av en liten elite. I fremtiden må vi bli sørge for å oppnå en bredere deltakelse i fredsprosessene. Det er spesielt viktig å sikre at kvinner deltar i alle fasene av en fredsprosess.

Fredsprosesser og de avtaler de munner ut i fører til at volden tar slutt. Men det virkelige arbeidet starter først etter at en fredsavtale er inngått. De inngåtte avtalene må settes ut i livet. Sosiale og politiske endringer skjer ikke over natten, og gjenoppbygging og opprettelse av demokrati krever tålmodighet. Dermed kreves en helhetlig tilnærming til fredsbygging, samt støtte til det sivile samfunn.

Ulikhet avler konflikt

Økte ulikheter innad i land og mellom regioner forverrer de eksisterende splittelsene. Det er vår oppgave å skape en fremtid og håp for regioner og land som er i krise, hvor unge mennesker går arbeidsledige uten noe særlig håp om å bedre sine liv. Med mindre vi tar denne utfordringen på alvor vil nye konflikter blusse opp og vi vil miste ytterligere en generasjon til krigen.

Det har i år vært mye snakk om finanskrisen. Denne finanskrisen understreker også betydningen av å opprettholde det internasjonale samfunnets engasjement i utviklingssamarbeidet. Virkningen av denne krisen kan vise seg å bli nok et stort tilbakeslag for utviklingslandene. De aller fattigste er allerede nå de som er hardest rammet av virkningene av klimaendringen, økte matvarpriser og redusert utenrikshandel. Et kutt i utenlandsk bistand og investeringer vil bli katastrofalt for den økonomiske veksten som det er så stort behov for. I denne vanskelige tiden vil jeg anmode alle regjeringer om å overholde de målene de har forpliktet seg til når det gjelder fattigdomsavskaffelse.

Vi må alle kunne bidra til vår egen fremtid og til våre samfunns fremtid. Hvis dagens tendens fortsetter, vil vi stå overfor en situasjon hvor flere hundre millioner unge mennesker vil stå uten arbeid i land som er i den tidlige fasen av sin utvikling. Hvis ingenting gjøres, vil vi skape en effektiv yngleplass for kriminalitet, instabilitet og krig etter hvert som de unge mister alt håp. Jeg mener at kampen mot fattigdommen også er det mest effektive tiltaket for å bekjempe terrorismen på lang sikt.

Jeg kom hjem fra Liberia for ti dager siden med blandede følelser. For det første følte jeg tristhet over omfanget av ødeleggelsene som krigen i Liberia har forårsaket og dermed også omfanget av den utfordringen som regjeringen og det internasjonale samfunnet står overfor. For det andre følte jeg en viss optimisme over at de menneskene vi møtte faktisk kan begynne å få ting til å endre seg – men kun hvis det internasjonale samfunnet står fast ved sine forpliktelser overfor Liberia på lang sikt.

Konfliktløsing krever innsprøyting av optimisme og håp som oppstår gjennom sysselsetting og økonomiske muligheter. Hvis ikke, er det sjelden mulig å opprettholde skjøre fredsavtaler. På lang sikt er det kun privat sektor som kan skape nye foretak, skape nye investeringsmuligheter som gir sysselsetting og varig økonomisk trygghet. Det er ikke enkelt å trekke investeringer fra privat sektor til krigsherjede områder. Det krever innovasjon. En blanding av ikke-økonomiske og økonomiske insentivordninger må utvikles. Likeledes krever det innovativ tenking når privat sektor skal involveres i det bredere arbeidet med å formulere strategier for gjenreising etter krigen.

En løsning må finnes på konflikten i Midt-Østen

Det mest utfordrende fredsbyggende prosjektet vi har foran oss er å finne en løsning på konfliktene i Midt-Østen, som har pågått i flere tiår. Spenningene og krigene i denne regionen har pågått så lenge at mange etter hvert tror at det aldri vil bli mulig å nøste opp i floken i Midt-Østen.

Jeg deler ikke dette synspunktet. Alle kriser, også krisen i Midt-Østen, kan løses. En løsning vil forutsette et bidrag fra alle involverte parter og fra det internasjonale samfunn som helhet. Det kan styrke vår besluttsomhet dersom vi retter blikket fremover og forestiller oss hvordan verden ville se ut dersom landene i denne regionen i fellesskap kunne begynne å utvikle sitt økonomiske potensiale, bygge opp transportforbindelser, fullt ut ta i bruk sin utdannede befolkning og begynne å høste fruktene av regionens gunstige beliggenhet i skjæringspunktet mellom tre kontinenter.

Jeg håper at den nye presidenten i USA, som vil bli tatt i ed neste måned, vil ha konflikten i Midt-Østen som førsteprioritet i løpet av sitt første år som president. Den europeiske union, Russland og FN må også engasjere seg seriøst slik at man kan finne en løsning på de krisene som strekker seg fra Israel og Palestina til Irak og Iran. Hvis vi ønsker å oppnå varige resultater, må vi se på hele denne regionen.

Troverdigheten til hele det internasjonale samfunnet står på spill. Vi kan ikke fortsette, år etter år, å bare late som om vi gjør noe for å avhjelpe situasjonen i Midt-Østen. Vi må også oppnå resultater.

For mange har spenningen mellom religionene vært en enkel forklaring på hvorfor krisen i Midt-Østen har vært så gjenstridig. Jeg kan ikke akseptere dette synspunktet. I løpet av min karriere har jeg sett mange kriser hvor religionen ble brukt som et våpen eller et instrument for å forlenge konflikten. Religionene er imidlertid i seg selv fredselskende. De kan også være en konstruktiv kraft i fredsbyggingen, og dette gjelder også for Midt-Østen.

Fredsmeglere jobber ikke alene

Alle parter i konflikten spiller en sentral rolle når det gjelder å komme frem til en fredelig løsning og sette den ut i livet. Likeledes er det sjelden slik at én utenforstående part kan spille alle de rollene som er nødvendige for at en fredsprosess skal lykkes.

Alle mine fredsoppdrag har lært meg at en fredsprosess i bunn og grunn handler om samarbeid og partnerskap mellom ulike aktører, parter i en konflikt, fredsmeglere, regjeringer, det sivile samfunn og internasjonale organisasjoner.

Selv om alles øyne ofte er rettet mot fredsmeglerne, er det viktig å understreke den rollen som forhandlingsteamet og de andre viktige aktørene utenfor selve den direkte forhandlingsprosessen spiller. I mitt arbeid har jeg alltid hatt privilegiet av å kunne bygge opp mitt eget team, herunder mine kolleger i den organisasjonen jeg stiftet etter at jeg hadde vært president i Finland, Crisis Management Initiative. Jeg har hatt muligheten til å jobbe med mange høyt kvalifiserte kolleger i ulike fredsprosesser. Uten dem ville jeg ikke ha stått her i dag.

Jeg håper at alle disse modige kvinner og menn som har arbeidet for fred i sitt eget land føler at de kan dele denne prisen med meg.

Min største kilde til styrke er allikevel min familie. Min hustru Eeva og min sønn Marko har alltid stått ved min side. De har gitt meg både støtte og konstruktiv kritikk. Min mest dypfølte takk går til dem.

Kjære venner,

Jeg håper at denne ærefulle prisen som jeg nå mottar vil oppmuntre individer og organisasjoner til å fortsette innsatsen for fred. Jeg håper at de også vil få full støtte for sitt arbeid i tiden fremover.

Hvis vi arbeider sammen, kan vi finne løsninger. Vi må ikke godta noen unnskyldninger fra de som sitter ved makten. Fred er et spørsmål om vilje.

Tusen takk!