English
English [pdf]
Norwegian
Chinese [pdf]

Jeg har ingen fiender:
Min sluttappell

Nobelforedrag in absentia, 10. desember 2010

Statement, 23. desember, 2009
Lest av Liv Ullmann

I mitt over 50-årige liv, står juni 1989 som det største vendepunktet. Inntil da hadde jeg vært en av de første som fikk begynne på universitetet igjen etter at opptaksprøvene ved universitetet ble gjeninnført etter kulturrevolusjonen (77-kullet). Jeg gikk fra en bachelorgrad til en mastergrad og tok så en doktorgrad, og min akademiske karriere forløp helt uten problemer. Etter å ha fullført studiene, ble jeg værende ved Beijings pedagogiske universitet. Som lærer ble jeg godt mottatt av studentene. Som offentlig intellektuell skrev jeg artikler og bøker som vekket oppsikt på 80-tallet, jeg ble ofte invitert til å holde innlegg rundt om i landet, og jeg reiste utenlands som gjesteforsker etter invitasjoner fra Europa og Amerika. Det jeg forlangte av meg selv, både som privatperson og forfatter, var at jeg skulle leve et ærlig og ansvarlig liv med verdighet. Fordi jeg reiste hjem fra USA for å delta i det som skjedde i 1989, ble jeg kastet i fengsel anklaget for å ha “spredd kontrarevolusjonær propaganda og drevet oppvigleri”. Jeg mistet også min stilling som foreleser, som jeg var så glad i, og kunne ikke lenger gi ut essays eller holde foredrag i Kina. En lærer mistet sin stilling som foreleser, en forfatter mistet retten til å gi ut sine skrifter og en offentlig intellektuell mistet muligheten til å ytre seg i det offentlige rom ene og alene av den grunn at jeg forfektet et annet politisk syn enn regimet og deltok i en fredelig demokratibevegelse. Dette er en tragedie, både for meg personlig og for Kina, hvor reform- og åpningsprosessen allerede har pågått i 30 år nå.

Når jeg tenker over det, har mine mest dramatiske opplevelser etter 4. juni overraskende nok vært knyttet til rettssaler: De to eneste gangene jeg har hatt mulighet til å tale til publikum har begge vært rettsmøter i Beijing bys midlere folkedomstol, én gang i januar 1991, og så i dag. Selv om de forbrytelsene jeg har vært anklaget for ved disse to anledningene har hatt ulike navn, så er de faktiske forholdene i bunn og grunn de samme – i begge tilfeller dreide det seg om ytringsforbrytelser.

Det er gått 20 år, men spøkelsene fra 4. juni har ennå ikke falt til ro. Etter at jeg ble løslatt fra Qincheng-fengselet, mistet jeg, som hadde slått inn på veien mot politisk dissens gjennom den psykologiske effekten av det som skjedde 4. juni, retten til å ytre meg offentlig i mitt eget land og dermed hadde jeg kun muligheten til å snakke gjennom utenlandske media. På grunn av dette ble jeg overvåket året rundt, jeg ble ilagt husarrest (mai 1995 til januar 1996) og sendt til arbeids- og omskoleringsleir (oktober 1996 til oktober 1999). Og nå sitter jeg nok en gang på anklagebenken på grunn av regimets fiendementalitet. Men jeg vil allikevel si til dette regimet, som har frarøvet meg min frihet, at jeg holder fast ved den overbevisningen jeg ga uttrykk for i min “Sultestreikerklæring av 2. juni” for 20 år siden – jeg har ingen fiender og jeg nærer intet hat. Ingen av de politifolkene som har overvåket, arrestert og avhørt meg, ingen av de aktorene som har satt meg under tiltale og ingen av de dommerne som har avsagt dom over meg, er mine fiender. Selv om jeg ikke under noen omstendigheter kan godta overvåkingen, arrestasjonene, tiltalebeslutningene og dommene, respekterer jeg deres yrkesutøvelse og deres integritet, og det gjelder også for de to aktorene Zhang Rongge og Pan Zueqing, som nå har satt meg under tiltale på vegne av påtalemyndigheten. Under avhøret 3. desember følte jeg at dere opptrådte med respekt og i god tro.

Hat kan bryte ned en persons forstand og samvittighet. Fiendementaliteten forgifter en nasjons ånd, ansporer til en nådeløs og dødelig kamp, ødelegger et samfunns toleranse og menneskelighet, og er til hinder for en nasjons vei mot frihet og demokrati. Det er derfor jeg håper å være i stand til å se ut over min egen personlige erfaring når jeg vurderer vår nasjons utvikling og sosiale omstilling, å møte regimets fiendtlige innstilling med den ytterste velvilje og å erstatte hat med kjærlighet.

Alle vet at det er takket være programmet for reform og åpenhet at vårt land har utviklet seg og at samfunnet har endret seg. Etter min oppfatning startet reform- og åpningsprosessen med at man gikk bort fra “å bruke klassekampen som grunnsetning” for den statlige politikken slik det var under Mao, og erstattet den med en satsing på økonomisk utvikling og sosial harmoni. Skrinleggelsen av “kampfilosofien” var også en prosess som innebar en gradvis nedtoning av fiendementaliteten og eliminering av hatets psykologi, og en prosess som gikk ut på å presse ut “ulvemelken”, som hadde krøpet inn i menneskenaturen. Det var denne prosessen som skapte en avslappet atmosfære for reformer og åpenhet, hjemme og borte, et mildt og menneskelig fundament for å gjenopprette nestekjærlighet og fredelig sameksistens mellom mennesker med ulike interesser og verdier, noe som på en medmenneskelig måte har lagt til rette for kreativ utfoldelse og gjenopprettelse av medfølelsen blant våre landsmenn. Man kan si at ved å forlate sitt “anti-imperialistiske og anti-revisjonistiske” standpunkt i utenrikssaker og “klassekampen” på hjemmebane, har den grunnleggende forutsetningen for å videreføre programmet for reform og åpenhet fram til i dag, blitt oppfylt. Markedsorienteringen i økonomien, diversifisering av kulturen, den gradvise overgangen til en rettsstat, alle disse tingene har tjent på at “fiendementaliteten” er blitt dempet. Selv i politikken, hvor framgangen har vært tregest, har nedtoningen av fiendementaliteten ført til en stadig sterkere toleranse for sosial pluralisme fra regimets side og en betydelig nedgang i antall politiske dissidenter som blir forfulgt, og den offisielle omtalen av 1989-bevegelsen har da også beveget seg fra “uro og opprør” til “politisk forstyrrelse.” Dempingen av fiendementaliteten har banet vei for regimets gradvise aksept av at menneskerettighetene er universelle. I [1997 og] 1998 forpliktet den kinesiske regjeringen seg til å undertegne to større FN-overenskomster om internasjonale menneskerettigheter, og signaliserte med dette Kinas aksept av universelle standarder for menneskerettigheter. I 2004 endret Folkekongressen grunnloven og tok for første gang inn i Grunnloven at “staten respekterer og garanterer menneskerettighetene”, et signal om at menneskerettighetene allerede er blitt et av de grunnleggende prinsippene i kinesisk rettssikkerhet. Samtidig fremmer det sittende regimet ideer som at “folket skal komme først” og “skape et harmonisk samfunn”, et tegn på fremskritt i KKPs regjeringskonsept.

Jeg har også opplevd disse fremskrittene på makronivå gjennom min egen personlige erfaring etter at jeg ble arrestert.

Selv om jeg fortsatt fastholder at jeg er uskyldig og at anklagene mot meg er grunnlovsstridige, så har jeg i løpet av de litt over tolv månedene som er gått siden min frihetsberøvelse, sittet innesperret på to ulike steder, jeg har forholdt meg til fire politibetjenter i saksforberedende avhør, tre aktorer og to dommere, men i sin behandling saken min, har de ikke utvist noen mangel på respekt, overskredet tiden eller forsøkt å tvinge frem en tilståelse. De har opptrådt med moderasjon og fornuft, og de har til og med utvist godvilje. 23. juni ble jeg flyttet fra det stedet hvor jeg satt i husarrest til interneringssenter nr. 1 ved Beijing bys byrå for offentlig sikkerhet, også kjent som “Beikan”. I løpet av de seks månedene hvor jeg satt i Beikan, opplevde jeg forbedringer i måten senteret ble drevet på.

I 1996 satt jeg i det gamle Beikan (som lå i Banbuqiao). Sammenlignet med det gamle Beikan fra over ti år siden, utgjør dagens Beikan en stor forbedring, både når det gjelder “hardware” – anleggene – og “software” – ledelsen. Det er særlig den humane ledelsesformen som er innført i nye Beikan, basert på de innsattes rettigheter og integritet, som har ført til en mer fleksibel opptreden fra de ansattes side, noe som har gitt seg utslag i “oppmuntrende kringkastingssendinger”, tidsskriftet Anger og omvendelse og musikk før måltidene, under vekking og ved leggetid. Denne ledelsesstilen gir de innsatte en følelse av verdighet og varme, og påvirker deres innstilling til ro og orden i fengselet og evnen til å motsette seg mobbing blant innsatte. Det har ikke bare gitt en human livssituasjon for de innsatte, men har også i stor grad forbedret forholdene for de rettssakene de skal gjennom og deres sinnstilstand. Jeg har hatt tett kontakt med fengselsbetjent Liu Zheng, som har vært ansvarlig for min celle, og hans respekt og omsorg for de innsatte viste seg i alle sider ved hans arbeid, det gjennomsyret alt han sa og alt han gjorde, og skapte en følelse av varme. Jeg var kanskje heldig som fikk bli kjent med denne ærlige, oppriktige, samvittighetsfulle og vennlige fengselsbetjenten mens jeg befant meg i Beikan.

Det er nettopp på grunn av en slik overbevisning og personlig erfaring at jeg fullt og helt tror at Kinas politiske framgang ikke vil stanse opp, og jeg ser med optimisme fram til den dagen da et fritt Kina vil oppstå. For det finnes ingen kraft som kan gjøre slutt på menneskets søken etter frihet, og Kina vil til slutt bli en nasjon styrt ved lov, hvor menneskerettighetene er overordnet alt. Jeg håper også at denne prosessen vil avspeile seg i denne rettssaken når jeg venter på en upartisk dom fra dommerkollegiet; en dom som vil bestå historiens prøve.

Hvis jeg får lov til å si det, har min aller flotteste opplevelse disse siste 20 årene vært den uselviske kjærligheten min kone, Liu Xia, har vist meg. Hun kunne ikke være til stede som observatør i retten i dag, men jeg vil allikevel si til deg, min kjære, at jeg tror fullt og fast at din kjærlighet for meg vil forbli den samme som den alltid har vært. Gjennom alle disse årene hvor jeg har levd uten frihet, har vår kjærlighet vært fylt av en bitterhet påført av ytre omstendigheter, men nå som jeg nyter dens ettersmak, er den grenseløs. Jeg soner min dom i et håndgripelig fengsel, mens du venter i hjertets uhåndgripelige fengsel. Din kjærlighet er sollyset som hopper over høye vegger og siver inn mellom jernstengene i mitt fengselsvindu, stryker over hver tomme av min hud, varmer opp hver celle i min kropp, og lar meg beholde freden, åpenheten og lyset i mitt hjerte, og fyller hvert eneste minutt av mitt liv i fengselet med mening. Min kjærlighet for deg er imidlertid så full av anger og beklagelse at jeg av og til vakler under vekten av denne byrden. Jeg er en følelsesløs stein i villmarken, pisket av vind og pøsende regn, så kald at ingen tør å berøre meg. Men min kjærlighet er kompakt og skarp, i stand til å trenge gjennom enhver hindring. Selv om jeg skulle bli knust til støv, vil min aske allikevel omfavne deg.

Min kjære, med din kjærlighet kan jeg trygt gå min kommende rettsak i møte, uten å angre på de valgene jeg har tatt og jeg kan ha optimistiske forventninger for morgendagen. Jeg ser fram til [den dagen] hvor mitt land er blitt et land med ytringsfrihet, hvor alle borgere har samme rett til å ytre seg, hvor ulike verdier, ideer, trosretninger og politiske syn … både konkurrerer og lever i fredelig sameksistens med hverandre; hvor synspunktene til flertallet og mindretallet blir like godt ivaretatt, og ikke minst hvor politiske synspunkter som avviker fra synspunktene til de som sitter ved makten blir fullt ut respektert og beskyttet; hvor alle politiske synspunkter blir spredt vidt omkring slik at folk kan velge, hvor hver enkelt borger kan ytre seg politisk uten frykt, og hvor ingen under noen omstendigheter kan bli gjenstand for politisk forfølgelse fordi man forfekter et avvikende politisk syn. Jeg håper jeg blir det siste offeret for Kinas endeløse litterære inkvisisjon og at ingen andre heretter vil bli fengslet for sine ytringer.

Ytringsfriheten er menneskerettighetenes fundament, menneskelighetens kilde og sannhetens mor. Å kneble talefriheten er å trampe på menneskerettighetene, kvele menneskeligheten og undertrykke sannheten.

For å kunne utøve ytringsfriheten som er nedfelt i Grunnloven, må man oppfylle det samfunnsansvaret man har som kinesisk borger. Det er ikke noe kriminelt i noe av det jeg har gjort. [Men] skulle det bli rettet anklager mot meg for det jeg har gjort, har jeg ikke noe å klage over.

Takk til dere alle.