English
English (pdf 422 kB)
Norwegian
Arabic (pdf 273 kB)

Nobelforedrag av Leymah Roberta Gbowee, Oslo, 10. desember, 2011.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, Eksellenser
ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, globale ledere,
kvinner av Liberia, kvinner av Afrika og kvinner av verden

Dette er Herrens dag, som jeg og mine søstre rundt om i verden vil fryde og glede oss over.

Dagen i dag er en stor historisk dag fordi jeg sammen med Tawakul og min egen president og mor, Ellen Johnson-Sirleaf, i dag mottar Nobels fredspris som en utmerkelse til alle verdens kvinner.

Jeg er ydmyk og beæret over å ha blitt valgt av komiteens medlemmer og jeg tar imot denne prisen på vegne av alle de kvinner som fortsetter sitt arbeid for fred, likestilling og rettferdighet rundt om i verden. Et øyeblikks stillhet for Prof. Wangari Maathai, Dheka Abdi, Ma Wleti Freeman, Ma Asata Kandakai, Ma Fatu Bah, Rebecca Flomo, Ma Klunah Brown, de syv ivorianske kvinnene som mistet livet i voldshandlingene etter valget og kvinner rundt om i hele verden som har mistet livet mens de kjempet for fred, sosial rettferdighet og likestilling.

Tidlig i 2003 var vi syv kvinner som kom sammen på et provisorisk kontor/konferansesal for å diskutere borgerkrigen i Liberia og krigen som raskt nærmet seg hovedstaden Monrovia. Kun rustet med vår egen overbevisning og 10 amerikanske dollar, ble Women of Liberia Mass Action for Peace Campaign stiftet.

Kvinner var blitt “krigsleketøy” for rusede unge militsmedlemmer. Ingen kvinner ble spart for seksuelle overgrep og utnyttelse; vi ble voldtatt og misbrukt uavhengig av alder, religion eller sosial status. En dagligdags scene var en mor som ble vitne til at hennes unge sønn ble tvangsrekruttert eller at hennes datter ble bortført som hustru for en annen ruset kriger.

Vi tok i bruk vår smerte, våre ødelagte kropper og sårede følelser for å konfrontere urettferdigheten og terroren i vårt land. Vi var klar over at det kun var gjennom ikke-vold at vi kunne få slutt på krigen, for vi hadde alle sett at voldsbruken skjøv oss og vårt kjære land dypere og dypere ned i en avgrunn av smerte, død og ødeleggelse.

Situasjonen i Liberia i disse krigsårene bekreftet på nytt den dypsindinge betraktningen til en annen Nobelprisvinner, nemlig avdøde Dr. Martin Luther King, som sa at: “Vold vil aldri bringe varig fred. Vold løser ingen sosiale problemer; den skaper bare nye og mer kompliserte problemer”.

Kvinnenes Mass Action Campaign startet i ett lokalsamfunn og spredde seg til over 50 andre lokalsamfunn rundt om i Liberia.

Vi jobbet daglig med å konfrontere krigsherrer, møte diktatorer og vi nektet å la oss kneble av automatvåpen og rakettdrevne granatkastere. Vi tok bena fatt når vi ikke hadde noe transportmiddel, vi fastet når vi ikke hadde råd til vann, vi holdt hverandres hender når vi stod overfor en fare, vi fortalte sannheten til makthaverne der hvor alle andre var diplomatiske, vi stod i regn og sol med våre barn for å fortelle verden historier fra den andre siden av konflikten. Vår utdanningsbakgrunn, reiseerfaring, tro og sosiale klasse var uten betydning. Vi hadde en felles agenda, nemlig Fred for Liberia nå.

Vi lyktes der hvor ingen trodde vi skulle lykkes, vi var samvittigheten til de som hadde mistet sin samvittighet i sin streben etter makt og politiske posisjoner. Vi representerte nasjonens sjel. Ingen hadde forberedt mine søstre og meg på det vi opplever i dag – at vår kamp skulle bli en del av verdenshistorien. Når vi konfronterte krigsherrene, var det fordi fordi vi følte det var vår moralske plikt å stå opp som mødre og stålsette oss for å kjempe mot krigens demoner for å forsvare våre barns liv, deres land og deres fremtid.

Det er mange eksempler globalt på at kvinner har ført en slik kamp. Jeg mener at årets pris ikke bare er en anerkjennelse av vår kamp i Liberia og i Jemen. Den er en anerkjennelse og en berømmelse av den kampen som føres av kvinner på grasrotplan i Egypt, i Den demokratiske republikken Kongo, Elfenbenskysten, Tunisia, Palestina og Israel og alle andre urolige verdenshjørner. Så la meg derfor få lov til å hylle noen av de største forkjempene for kvinners frihet og likestilling. Denne prisen er en hyllest til:

Women of Zimbabwe Arise (WOZA) for det motet de har utvist når de er blitt arrestert og torturert, for at de fortsatt gir stemme og ansikt til Zimbabwes lidende folk;

Kvinnene i Kongo, som har måttet tåle noen av de verste og mest umenneskelige handlinger som menn kan begå overfor kvinner. Verden er fullstendig klar over at dere fremdeles er ofre for den grusomme seksualiserte volden som preger den endeløse og meningsløse krigen i DRC;

Kvinnene i Acholiland i Uganda, som i sin kamp for å fremme fred og rettferdighet, trosser tortur og voldtekter begått av den såkalte Herrens motstandsarmé (LRA);

Kvinner i Afghanistan og mange andre steder på kloden hvor kvinner selv i det 21. århundre kan bli voldtatt og fengslet og av og til bli ofre for æresdrap – denne prisen er en hyllest til dere som roper om rettferdighet, frihet og likestilling.

Deres Kongelige Høyheter, ærede damer og herrer, kvinner av verden:

Denne prisen kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt enn dette; et tidspunkt hvor både den globale og den lokale debatten handler om hvordan medlemmer av lokalsamfunnet og uvæpnede sivile kan bidra til å få vår skakkjørte verden på rett kjøl igjen. Den kommer på et tidspunkt hvor uvæpnede borgere – menn og kvinner, gutter og jenter – utfordrer diktaturer og baner vei for demokrati og folkets suverenitet;

Ja! Den kommer på et tidspunkt hvor kvinner som tidligere var tause ofre og gjenstand for menns makt, river ned veggene i undertrykkende tradisjoner med ikke-voldens uovervinnelige kraft. Kvinner stiller opp sine kropper knust av hunger, fattigdom, desperasjon og nød og stirrer rett inn i våpenmunningen. Denne prisen kommer på et tidspunkt hvor vanlige mødre ikke lenger trygler om fred, men krever fred, rettferdighet, likestilling og deltakelse i den politiske beslutningsprosessen.

Jeg må skynde meg å tilføye at denne prisen ikke bare anerkjenner at kvinnene har triumfert. Det er hele menneskeheten som har triumfert. Ved å anerkjenne og hedre kvinnene, menneskehetens andre halvdel, oppnås det universell helhet og likevekt. Som de kvinnene jeg møtte i DRC Kongo for over et år siden sa det: “Voldtekt og misbruk er resultatet av et større problem, nemlig at kvinner ikke er til stede i beslutningsrommet”. Hvis kvinner var beslutningstakere i de fleste samfunn, ville vi hatt en mer inkluderende politikk og lover som ikke var blinde for de overgrep som kvinner utsettes for.

Avslutningsvis vil jeg nok en gang gratulere Nobelkomiteen med tildelingen av fredsprisen til tre kvinner. Ved å gjøre dette, bekrefter dere at kvinners rettigheter er det samme som menneskerettigheter og at enhver leder, nasjon eller politisk gruppe som stenger kvinner ute fra alle former for engasjement på nasjonalt og lokalt plan, er dømt til å mislykkes.

La denne anerkjennelsen tjene som en fornyet pakt mellom kvinnene og verdens ledere om at forpliktelser overfor kvinner i resolusjoner i regi av FN og andre verdensomspennende organisasjoner vil bli fulgt opp med større engasjement og påpasselighet;

La dette være en fornyet pakt om at kvinnekroppens integritet og kvinnelivets ukrenkelighet ikke skal underordnes de tradisjoner som menn har innført;

Til kvinner i Liberia og vårt søsterskap i Vest-Afrika, som fortsatt reagerer i samlet flokk når krisene rammer vår subregion; til kvinner i Asia, Midt-Østen og verden for øvrig, vil jeg si: Når vi feirer det vi har oppnådd gjennom denne utmerkelsen, må vi minne oss selv om at seieren fortsatt ligger langt foran oss. Vi må fortsette å komme sammen som søstre hvis vi vil at våre tårer skal bli til triumf, vår fortvilelse til besluttsomhet og vår frykt til mot. Det er ingen tid for hvile før vår verden er blitt en helhetlig og balansert verden, hvor alle menn og kvinner anses som likestilte og frie.

Og så til slutt til alle kvinner i Liberia: Takk for at dere har gjort landet vårt stolt. Takk for at dere sitter ute i regn og sol. Dette er deres pris. Dette er vår pris. Verden brukte å huske Liberia som et land med barnesoldater, men nå huskes landet på grunn av alle kvinnene i hvite t-skjorter. Hvem kunne noen sinne ha forestilt seg at liberiske kvinner skulle bli frontfigurer for kvinnenes seier på det globale plan, men det greide dere. Takk skal dere ha!