English
English (pdf 1.26 MB)
Norwegian
Arabic (pdf 247 kB)

Nobelforedrag av Ellen Johnson Sirleaf, Oslo, 10. desember, 2011.

“A Voice for Freedom!”

Deres Majesteter, Kongelige Høyheter, Eksellenser, medlemmer av Den norske Nobelkomite, Nobelprisvinnere, mine brødre og søstre:

Det er på vegne av alle kvinner i Liberia, Afrikas kvinner, og kvinner verden over som har arbeidet for fred, rettferdighet og likeverd, at jeg med stor ydmykhet mottar Nobels Fredspris 2011.

Jeg føler meg spesielt beæret ved å tre inn i rekken av så mange sønner og en datter av Afrika som har stått på dette podiet – høvding Albert John Lutuli, erkebiskop Desmond Tutu, Nelson Mandela og F.W. de Klerk, Kofi Annan, Anwar el-Sadat, Wangari Muta Maathai, Mohamed ElBaradei, og også Barack Obama, Martin Luther King, Jr. og Ralph Bunche, amerikanere av afrikansk avstamning.

Deres Majesteter: Jeg begynner med et budskap til dere, og gjennom dere til den norske befolkning: Landet deres sto overfor en tragedie tidligere i år da 77 mennesker ble drept. Det var et planlagt angrep på selve kjernen i samfunnet deres. Men likevel: i møtet med dette foferdelige slaget har reaksjonen på alle nivåer i Norges offentlige og private liv vært i samsvar med de verdier dere har holdt i hevd gjennom historien: åpenhet, integritet og rettferdighet. For dette beundrer hele verden dere og borgerne av dette storslagne landet. Jeg vil overbringe den dypeste medfølelse fra Liberias folk for dette tapet av liv, og jeg vil uttrykke vår største respekt for dere.

I årets utvelgelse har Nobelkomiteen brakt tre kvinner hit som knyttes sammen av sitt engasjement for forandring, og av sine bestrebelser på å fremme rettssikkerhet og demokrati i samfunn som er splittet av konflikter. Det faktum at vi – to kvinner fra Liberia – er her i dag for å dele podiet med en søster fra Jemen, taler sitt tydelige språk om det universelle i vår kamp.

Den udødelige ånd fra betydelige kvinner som i sitt arbeid overskred kjønnsskiller og landegrenser, er med oss i denne salen i dag. Fra baronesse Bertha Felicie Sophie von Suttner i Østerrike, som høstet ære for å ha inspirert til fredskonferansen i Haag i 1899, til Jane Addams, berømt for Hull House; fra den amerikanske aktivisten Emily Greene Balch til Betty Williams og Mairead Corrigan i Nord-Irland; fra Mor Teresa til den heltemodige Aung San Suu Kyi, og videre Rigoberta Menchú, Jody Williams, Shirin Ebadi, og Wangari Maathai: disse forgjengerne våre, disse kvinnene som har mottatt Nobels Fredspris, utfordrer oss til å fordoble vår innsats i en uavvendelig jakt på fred.

La meg stanse opp et øyeblikk for å hedre avdøde Wangari Maathais minne, den første afrikanske kvinne som mottok denne store æren. Hennes viktige bidrag vil for all tid framover inspirere oss..

Da hun mottok prisen i desember 2004, sa professor Maathai: “De av oss som har hatt det privilegium å få utdanning, ferdigheter, erfarniger og endog makt, må være rollemodeller for neste generasjon av ledere!” Måtte vi alle beslutte oss for å oppfylle denne forpliktelsen!

Jeg vil også hedre minnet til utallige kvinner som aldri vil få anerkjennelse for sine bestrebelser og alt de ofret, men som ved sin private og tause strid hjalp til med å forme vår verden.

Som Leymah og Tawakkul vet, tilhører denne prisen de menneskene som har håp og lengsler vi har det privilegium å representere, og som har rettigheter vi plikter å forsvare. Vi er bare avspeilinger av dem alle.

Med en slik utmerkelse følger et stort ansvar. Historien vil bedømme oss, ikke ut fra hva vi sier i denne stunden, men ut fra det vi gjør etterpå for å gi menn og kvinner i våre land et løft. Den vil bedømme oss ut fra den arv vi etterlater oss for kommende generasjoner.

Tawakkul, du inspirerer som aktivist for fred og kvinners rettigheter. I ditt land er styreformen autokratisk, men der de andre ikke hadde noen røst, fant du en utvei til å bli hørt.

Leymah, du er en fredsstifter. Du hadde mot til å mobilisere Liberias kvinner til å ta sitt land tilbake. Du omdefinerte “frontlinjen” i en brutal borgerkrig – kvinner kledd i hvitt demonstrerte i gatene – en barriere ingen krigsherre var modig nok til å forsere.

Min reise har vært lang, hele livet har jeg reist mot Oslo. Reisen ble formet av mine foreldres og mine to bestemødres verdier – de tilhørte den opprinnelige befolkningen i Liberia, de dyrket jorda og drev med torghandel – ingen av dem kunne lese og skrive. De lærte meg at livet bare kan bli velsignet hvis vi tjener andre.

På min reise fikk jeg støtte av mine mange lærere og mentorer, som ledet meg til en verden som åpnet seg i lyset fra høyere utdanning, og som førte til min overbevisning om at adgang til kvalitetsutdanning er den viktigste saken for å oppnå sosial rettferdighet i vår tid.

Mitt liv ble vernet om da tusener mobiliserte verden over for å få meg løslatt fra fangenskap, og mitt liv ble spart ved individuelle barmhjertighetsgjerninger fra enkelte av mine fangevoktere.

Mitt liv ble forandret for alltid da jeg fikk det privilegium å tjene folket i Liberia – da jeg tok på meg det respektinngytende ansvaret for å gjenoppbygge en nasjon som var nærmest totalødelagt av krig og plyndring. Det fantes ikke noe veikart for forvandling i kjølvannet av konflikten. Men vi visste at vi ikke kunne la landet vårt falle tilbake i fortiden igjen. Vi forsto at vårt største ansvar var å holde på freden.

Deres Majesteter, mine søstre og brødre:

Nobelkomiteen kan ikke utstede en lisens til oss tre prisvinnere, slik at vi kan snakke for kvinner. Men den har forsynt oss med en plattform, og fra den kan vi snakke til kvinner, over hele verden, uansett nasjonalitet, hudfarge, religion og livssituasjon. Det er til dere, mine søstre, og spesielt til dere som har sett hvilke herjinger som følger med nådeløs vold, at jeg vil dedisere disse bemerkningene og denne prisen.

Det er ingen tvil om at den galskapen som førte til ufattelige ødeleggelser i løpet av de siste årene i Den demokratiske republikken Kongo, i Rwanda, i Sierra Leone, i Sudan, i Somalia, i det tidligere Jugoslavia, og i mitt eget land Liberia, ga seg uttrykk i grusomheter mot kvinner, grusomheter som er uten sidestykke.

Selv om internasjonale tribunaler med rette har erklært at voldtekt som våpen i krig er en forbrytelse mot menneskeheten, skjer voldtekter i lovløse perioder i samme skala som før. Det er forferdelig å tenke på hvor mange av våre søstre og døtre i alle aldre som er blitt brutalt skjendet i løpet av den siste tjueårsperioden, og det er umulig å fatte hvor mange liv som er ødelagt av denne ondskapen.

Ved å få vår kropp lemlestet og våre ambisjoner knust, har kvinner og jenter betalt en uforholdsmessig høy pris i nasjonale og internasjonale væpnede konflkter. Vi har betalt med blod, tårer og verdighet som vår valuta.

Likevel er det ikke bare på slagmarken vi må forsvare kvinners rettigheter, og trusselen mot våre rettigheter stammer ikke bare fra væpnet vold. Utdanning for jenter, som altfor ofte blir sett på som unødvendig luksus snarere enn den nøkkelinvesteringen den utgjør, er fortsatt underfinansiert og underbemannet. Altfor ofte tar man motet fra jenter som vil bli akademikere, uansett hvor lovende de måtte være.

Mens vi feirer her i dag, går våre tanker til de enorme utfordringene vi fremdeles står overfor. I altfor mange deler av verden er forbrytelser mot kvinner fortsatt underrapportert, og lovene som beskytter kvinner håndheves for dårlig. I dette vårt 21. århundre burde det da ikke være rom for menneskesmugling med nærmere en million ofre, for det meste jenter og kvinner, hvert eneste år. Det kan da ikke være rom for at jenter og kvinner blir slått og misbrukt. Det kan da ikke være rom for denne fortsatte troen på at lederegenskaper bare finnes hos ett kjønn.

Til tross for alt dette er det grunn til optimisme og håp. Vi ser gode tegn på framskritt og forandring. Over hele verden, sakte men sikkert, lyser folkeretten og bevissthet om menneskerettigheter opp i mørke kroker, på skoler, i rettslokaler, på markedene. Vinduer åpnes til lukkede rom hvor menn og kvinner er blitt mishandlet verre enn ord kan beskrive, og inn flommer lyset. Demokrati finner rotfeste, om enn nølende, i land som er uvant med frihet.

Når gardiner trekkes fra og solen treffer mørke rom, vil det som før var usynlig, tre klart fram. Teknologien har forvandlet vår verden til ett eneste nabolag, der alt henger sammen. Det som skjer ett sted, er synlig i alle verdenshjørner, og aldri har tidspunktet vært bedre for å spre fred, demokrati og sosial rettferd for alle.

Over hele kloden, i alle deler av samfunnet, får i dag kvinner, og også menn, mot til å si, høyt og klart på tusener av språk: «Nå er det nok.» De avviser blind vold og forsvarer de grunnleggende verdiene: demokrati, et åpent samfunn, frihet og fred.

Så jeg oppfordrer mine søstre, og mine brødre, innstendig: Vær ikke redde! Vær ikke redde for å fordømme urett, selv om dere skulle være i mindretall. Vær ikke redde for å søke fred, selv om dere taler med spinkel røst. Vær ikke redde for å kreve fred.

Hvis jeg så kan tale til jenter og kvinner overalt, så vil jeg komme med et enkelt forslag: Søstre, døtre, venner, finn røsten din!

Alle har vi vår egen stemme, og det er grunn til å glede seg over forskjellene oss imellom. Men våre mål, de harmonerer. Målene er å søke fred, å søke rettferd, å forsvare rettigheter alle mennesker skal ha.

Den politiske kampen som våre stater – Liberia, Jemen og andre – har vært igjennom, kan bare gi mening dersom den nye friheten vi har funnet, fører til nye muligheter for alle. Vi er fullt klar over at en ny orden, født ut av behovet for endring, lett kan falle tilbake i fortidas lovløse tilstander. Vi må la våre røster høres. Finn din stemme! Og hev stemmen! La din røst lyde for frihet!

Nederlag vil komme, for verden endrer seg ikke over natten. Men i vår levetid har vi sett endring, og verden vil fortsette å endres på forskjellige måter som berører oss alle sammen. Som det står inngravert på veggen til minnesmerket for fredsprisvinneren Martin Luther King, Jr., «Det moralske universets bue er lang, men den bøyer seg mot rettferdigheten.»

Deres Eksellenser, brødre og søstre: Fra denne globale plattformen vil jeg snakke kort om Liberia og til liberiere.

Den 8. november gjennomførte vi andre runde av frie og rettferdige valg på president og lovgivende forsamlinger, og konsoliderte derved Liberias overgang til en stabil demokratisk nasjon. Det liberiske folk viste meg den store ære å gjenvelge meg som sin president for en ny seksårsperiode, og ga meg dermed mulighet til å videreføre det byggverket vi påbegynte i 2006.

Valgkampen var tøff med flere kandidater, og det ble nødvendig med en runde til. Prosessen hadde sine utfordringer, og en eneste og beklagelig episode skjemmet en ellers fredelig og gledelig nasjonal begivenhet. Når jeg står her i dag, med sorg i hjertet for dem som ble skadet og for livet som gikk tapt, håper jeg inderlig at vår nasjon vil komme styrket ut av den erfaringen vi nylig gjorde.

Fortsatt framgang i Liberia avhenger av en politikk og programmer som investerer i befolkningen og styrker demokratiske institusjoner, og samtidig beholder sin forankring i rettssikkerheten. Det viktigste er at dette blir varig, og uavhengig av en bestemt leder eller ett bestemt parti. Vi må skape plass til og respekt for opposisjonelle røster; de er ikke den tapende part i vårt åpne samfunn, men derimot en helt avgjørende bestanddel som i større grad kan stille regjeringen til ansvar.

Under hele vår politiske kampanje hørte vi vår unge befolkning rope ut sin utålmodighet etter forbedringer i sine liv. De vil ta igjen tiden og mulighetene de mistet under årene med krig og savn. De vil ha bedre utdanning, nyttige ferdigheter og jobber. De vil bidra til å bygge opp landet. De har funnet sine røster, og vi har hørt dem.

Etter hvert som nasjoner verden over, særlig i Afrika og Midt-Østen, går over til representativt demokrati, blir vi minnet om at striden for å oppnå menneskerettigheter og sosial rettferd er en vanskelig reise. Den krever våre røster, mange røster. Det er helt avgjørende at vi sammen ofrer mye for å oppnå den rettferdighet vi søker.

Deres Eksellenser, mine damer og herrer:

Det var for nøyaktig 63 år siden i dag at FNs Generalforsamling vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Det dokumentet, en arv fra generasjonen som nettopp var kommet ut av grusomhetene i en ødeleggende verdenskrig, har fortsatt stor betydning for oss i dag.

Erklæringen er universell. Den omtaler rettigheter alle mennesker har, rett og slett i kraft av å være mennesker. Disse rettighetene har vi ikke fått av en regjering som kan tilbakekalle dem etter eget forgodtbefinnende.

Erklæringen er juridisk, og ikke en liste med velmente ambisjoner. Den forplikter statene, også i behandlingen av egne borgere, til å overholde, og verne om, disse universelle rettigheter og friheter som tilhører oss alle sammen.

Denne utdelingen i dag av verdens mest prestisjetunge Fredspris til tre kvinner må ikke bare være et historisk øyeblikk som snart er forbi. Vi må se på denne seremonien som en milepel på den ubønnhørlige marsjen mot målet om ekte og varig fred.

La meg avslutte med å gjenta min dypeste takknemlighet overfor Den norske Nobelkomite for denne store æren, og jeg vil av hjertet takke alle dere som er samlet her for den innsatsen dere gjør for fred og menneskeverd.

Mange takk, og måtte Gud velsigne dere.