Norwegian
English

Nobelforedrag av den europeiske union (EU), representert av Herman Van Rompuy og José Manuel Durão Barroso, Oslo, 10. desember, 2012.

“Fra krig til fred: En europeisk beretning”

[President Van Rompuy tar ordet]

Deres Majesteter,
Deres Kongelige Høyheter,
Statsoverhoder og regjeringssjefer,
Medlemmer av Den norske nobelkomiteen,
Eksellenser,
Mine damer og herrer,

Det er med ydmykhet og takknemlighet at vi står her sammen for å motta denne prisen på vegne av Den europeiske union.
I en tid med usikkerhet, er denne dagen en påminnelse for folk rundt om i Europa og i verden om hva som er Unionens grunnleggende formål: Å fremme brorskapet mellom de europeiske nasjoner, i dag og i fremtiden.

Det er det som er vår jobb i dag.
Det har vært jobben til generasjoner før oss.
Og det vil være jobben til generasjoner etter oss.
Her i Oslo vil jeg gi en hyllest til alle de europeerne som drømte om et kontinent forsonet med seg selv, og alle de som hver eneste dag gjør denne drømmen til virkelighet.
Denne prisen tilhører dem.

*****

Krigen er like gammel som Europa. Vårt kontinent bærer arr etter spyd og sverd, kanoner og geværer, skyttergraver og stridsvogner og mere til.
Tragedien i dette fremgår av ordene til Herodot for 2500 år siden: “I fredstider er det sønnene som begraver sine fedre. I krigstider er det fedrene som begraver sine sønner.”
Allikevel, … etter at to forferdelige kriger begravde kontinentet og dro hele verden med seg, … ble det til slutt varig fred i Europa.
I de dystre dagene lå Europas byer i ruiner, og mange hjerter var fortsatt fylt med sorg og bitterhet. Hvor vanskelig virket det ikke da, som Winston Churchill sa, “å finne tilbake til de enkle gledene og håpet som gjør livet verdt å leve”.
Som et barn født i Belgia rett etter krigen, fikk jeg fortalt historiene av de som hadde opplevd dem.
Bestemoren min snakket om Den store krigen.
I 1940 måtte faren min, som den gangen var sytten år, grave sin egen grav. Han kom seg unna; ellers ville jeg ikke ha stått her i dag.

Så det var virkelig et dristig veddemål grunnleggerne av Europa gikk inn i da de sa at, ja, vi kan bryte denne endeløse voldsspiralen, vi kan stanse hevnens logikk, vi kan bygge opp en lysere fremtid sammen. For en fantastisk kraft fantasien utgjør.

*****

Selvsagt kunne det ha blitt fred i Europa uten Unionen. Kanskje. Det vil vi aldri få vite. Men det ville aldri ha vært en fred av samme kvalitet. En varig fred, ikke bare en iskald våpenstillstand.

Det som gjør den så spesiell for meg, er forsoningen.
I politikken som ellers i livet, er forsoning det som er det aller vanskeligste å få til. Det går lengre enn tilgivelse og glemsel, eller å bare legge ting bak seg.

Når man tenker på hva Frankrike og Tyskland hadde vært gjennom …, og så ta dette skrittet … å signere en vennskapstraktat … Hver gang jeg hører disse ordene -Freundschaft, Amitié – blir jeg rørt. Det er private ord, ikke ord for traktater mellom nasjoner. Men viljen til å ikke la historien gjenta seg, å gjøre noe helt nytt, var så sterk at nye ord måtte hentes frem.

For menneskene var Europa et løfte, Europa stod for håp.
Da Konrad Adenauer kom til å Paris for å inngå Kull- og ståltraktaten i 1951, fant han en kveld en gave som lå og ventet på han på hotellet. Det var en krigsmedalje, une Croix de Guerre, som hadde tilhørt en fransk soldat. Datteren hans, en ung student, hadde lagt den igjen med et lite brev til kansleren, som et tegn på forsoning og håp.

Jeg kan se for meg mange andre gripende bilder.
Lederne av seks stater som samles i Roma, città eterna, for å starte en ny fremtid …
Willy Brandt som kneler i Warszawa.
Verftsarbeiderne i Gdansk, ved porten til skipsverftet.
Mitterrand og Kohl hånd i hånd.
To millioner mennesker som i 1989 dannet en menneskekjede som knyttet sammen Tallinn og Riga og Vilnius.
Disse øyeblikkene leget Europa.

Men symbolske handlinger alene kan ikke sementere freden.
Det er her Den europeiske unionens “hemmelige våpen” kommer inn: En uovertruffen måte å knytte våre interesser så tett sammen på at krig blir en umulighet. Gjennom kontinuerlige forhandlinger, om stadig flere temaer, mellom stadig flere land. Det er dette som er Jean Monnets gylne regel: “Mieux vaut se disputer autour d’une table que sur un champ de bataille.” (“Det er bedre å sloss rundt et bord enn ute på slagmarken.”)
Hvis jeg skulle forklare dette for Alfred Nobel, ville jeg ha sagt: Ikke bare en fredskongress, men en evigvarende fredskongress!

Det er klart at enkelte ting kan være forvirrende, og ikke bare for utenforstående.
Statsråder fra innelukkede land som lidenskapelig diskuterer fiskekvoter.
Europarlamentarikere fra Skandinavia som diskuterer prisen på olivenolje.
Unionen har perfeksjonert seg i kompromissets kunst. Ikke noe drama med seier eller nederlag, men sørg for at alle land går vinnende ut av drøftelsene. For å oppnå dette, er kjedelig politikk en liten pris å betale …

*****

Mine damer og herrer,

Det virket.
Fred er nå noe vi tar for gitt.
Krig er blitt utenkelig.

Men ‘utenkelig’ betyr ikke ‘umulig’.
Og det er grunnen til at vi er samlet her i dag.
Europa må holde sitt løfte om fred.

Jeg mener at dette fortsatt er vår Unions overordnede formål.
Men Europa kan ikke lenger basere seg på dette løftet alene for å inspirere borgerne. På en måte er det en god ting, krigsminnene er i ferd med å bli utvisket.

Selv om dette ennå ikke gjelder over alt.
Sovjetunionens styre i Øst-Europa tok slutt for bare to tiår siden.
Grusomme massakre fant sted på Balkan like etterpå. Barna som ble født da Srebrenica fant sted, fyller bare atten neste år.
Men de har allerede yngre søsken som er født etter den krigen, som den første ekte etterkrigsgenerasjonen i Europa. Sånn må det også forbli.

Presidenter, Statsministre,
Eksellenser,
Der hvor det før var krig, er det nå fred. Men nå ligger en annen historisk oppgave foran oss, nemlig å bevare freden der hvor det er fred. Historien er tross alt ingen roman, en bok vi kan lukke igjen etter en lykkelig slutt: Vi har det fulle og hele ansvaret for det som kommer etterpå.

Dette kan ikke være mer tydelig enn det er i dag, hvor vi er rammet av den verste økonomiske krisen på to generasjoner, som skaper store vanskeligheter for våre innbyggere, og setter Unionens politiske bånd på prøve.

Foreldre som strever med å få endene til å møtes, arbeidstakere som nylig er blitt sagt opp, studenter som frykter at uansett hvor hardt de jobber, så vil de ikke greie å skaffe seg sin første jobb. Når de tenker på Europa, er vel ikke fred akkurat det første som slår dem …

Når fremgang og sysselsetting, selve grunnfjellet i våre samfunn, synes å være truet, er det naturlig at frontene hardner og interessene blir smalere, og også at bruddlinjer og stereotypier som lenge har vært borte, dukker opp igjen. Enkelte vil da sette spørsmålstegn, ikke bare ved de fellesavgjørelser som er tatt, men også selve det faktum at avgjørelser skal tas i fellesskap.

Og selv om vi ikke må miste perspektivet – selv slike spenninger vil ikke ta oss tilbake til fortidens mørke –, er Europa i dag satt på en hard prøve.
Hvis jeg kan låne ordene til Abraham Lincoln fra en tid da et annet kontinentet ble satt på prøve, er det som i dag testes ut “hvorvidt denne Unionen, eller en hvilken som helst annen Union som er slik utformet og innrettet, kan vare over tid”.

Vi svarer med våre handlinger, i trygg visshet om at vi vil lykkes.
Vi jobber meget hardt for å overvinne vanskelighetene, å gjenopprette vekst og arbeidsplasser.
Det er selvfølgelig en ren og skjær nødvendighet. Men det er mer som styrer oss, nemlig viljen til å bestemme over vår egen skjebne, en følelse av å stå sammen og på sett og vis … som et ekko fra tidligere århundrer … ideen om selve Europa.
Det at så mange europeiske ledere er til stede her i dag understreker vår felles overbevisning: Vi vil komme ut av dette sammen, og sterkere. Sterke nok i verden til å kunne forsvare våre interesser og fremme våre verdier.
Vi jobber alle for å etterlate oss et bedre Europa til dagens og morgendagens barn. Slik at andre senere kan snu seg rundt og si: Den generasjonen, vår generasjon, bevarte løftet om Europa.

Dagens ungdom lever allerede i en ny verden. For dem er Europa en daglig realitet. Ikke en begrensning fordi vi alle er i samme båt. Nei, en rikdom som gjør det mulig å fritt kunne dele, reise og utveksle ideer. Å dele og forme et kontinent, erfaringer, en fremtid.

Eksellenser,
Mine damer og herrer,
Vårt kontinent, som reiste seg fra asken etter 1945 og ble forent i 1989, har en fantastisk evne til å gjenoppfinne seg selv. Det er opp til de kommende generasjoner å videreføre dette felles eventyret. Jeg håper de vil påta seg dette ansvaret med stolthet. Og at de vil kunne si, slik vi gjør det her i dag: Ich bin ein Europäer. Je suis fier d’être européen. Jeg er stolt over å være europeer.

*****

[President Barroso tar ordet]

Deres Majesteter,
Eksellenser,
Mine damer og herrer,

“Fred er ikke bare fravær av krig, det er en dyd”, skrev Spinoza: “Pax enim non belli privatio, sed virtus est”. Og han la til at det er en “en sinnstilstand, en disposisjon for velvilje, tillit og rettferdighet”.
Det er nemlig slik at ekte fred først kan oppnås når folk er trygge. Trygge på sitt politiske system. Sikre på at deres grunnleggende rettigheter blir respektert.

Den europeiske union handler ikke bare om fred mellom nasjoner. Som et politisk prosjekt, er Unionen en legemliggjøring av nettopp den sinnstilstanden Spinoza henviste til. Som et verdifellesskap, representerer den nettopp denne visjonen om fred og rettferdighet.

Jeg husker veldig tydelig at jeg i 1974 befant meg i menneskemengden ute i gatene i min hjemby Lisboa i Portugal for å feire den demokratiske revolusjonen og friheten. Den samme følelsen av glede opplevde også den samme generasjonen i Spania og Hellas. Den gjorde seg senere gjeldende i Sentral- og Øst-Europa og i de baltiske statene da de fikk sin uavhengighet. Flere generasjoner av europeere har gang på gang vist at når de valgte Europa, så valgte de også friheten.

Jeg kommer aldri til å glemme Rostropovich som spilte Bach ved den nedrevne Berlin-muren. Dette bildet er en påminnelse til verden om at det var lengselen etter frihet og demokrati som rev ned de gamle skillelinjene og gjorde det mulig å gjenforene kontinentet. Å slutte seg til Den europeiske union var helt vesentlig for å styrke demokratiet i våre land. Fordi den plasserer individet og respekt for menneskeverdet i sentrum. Fordi den gir en stemme til ulikhetene samtidig som den skaper enhet. Og dermed kunne Europa etter gjenforeningen puste med begge lungene, slik Karol Wojtiła sier det. Den europeiske union blitt vårt felles hus. Våre “hjemlands hjemland”, slik Vaclav Havel beskriver det.

Vår Union er mer enn bare en forsamling av stater. Det er en ny rettsorden, som ikke er basert på maktbalansen mellom nasjoner, men på at stater frivillig går med på å dele sin suverenitet.

Fra å slå sammen kull og stål til å avvikle indre grenser, fra seks til snart tjueåtte stater når Kroatia slutter seg til familien – dette har vært en fabelaktig europeisk reise som fører oss inn i en “stadig tettere union”. Og i dag er ett av de mest synlige symbolene på vår enhet i alles hender. Det er euroen, Den europeiske unionens valuta. Vi kommer til å holde fast ved den.

*****

Deres Eksellenser,
Mine damer og herrer,

Fred kan ikke bare være basert på menneskenes gode vilje. Den må være forankret i en lovsamling, felles interesser og en dypere følelse av skjebnefellesskap.

Grunnleggernes genistrek lå nettopp i det at de forstod at for å sikre freden i det 20. århundre, måtte man tenke ut over nasjonalstatens grenser. Som den første presidenten i EU-kommisjonen, Walter Hallstein, sa det: “Das System der Nationalstaaten hat den wichtigsten Test des 20. Jahrhunderts nicht bestanden (“Nasjonalstatsystemet bestod ikke den viktigste testen i det 20. århundre”). Og han la til at “gjennom to verdenskriger har det vist seg at det er ute av stand til å bevare freden.”

Det unike ved det europeiske prosjektet er at det har kombinert legitimiteten til demokratiske stater med legitimiteten til overnasjonale institusjoner: Europakommisjonen, Den europeiske unions domstol. Overnasjonale institusjoner som forsvarer Europas felles interesser, ivaretar Europas felles beste og som legemliggjør dette skjebnefellesskapet. Sammen med Det europeiske råd, hvor regjeringene er representert, har vi i årenes løp utviklet et unikt overnasjonalt demokrati, symbolisert ved Europaparlamentet, som velges direkte.

Vår søken etter europeisk enhet er ikke et perfekt kunstverk; det er et arbeid under utføring som krever kontinuerlig og iherdig stell. Det er ikke et mål i seg selv, men et middel for å nå et høyere mål. På mange måter er det et vitnesbyrd om en søken etter en verdensdekkende orden, hvor den enes brød ikke trenger å bety den andres død; hvor etterlevelsen av felles standarder tjener som universelle verdier.

*****

Dette er grunnen til at Den europeiske union, trass i sin ufullkommenhet, kan være og faktisk er en stor inspirasjonskilde for mange rundt om i verden. Utfordringene som ulike regioner står overfor kan være ulike i målestokk, men ikke i innhold.

Vi deler alle den samme planeten. Fattigdom, organisert kriminalitet, terrorisme, klimaendringer: Dette er problemer som ikke bryr seg om landegrenser. Vi deler de samme forhåpninger og universelle verdier; disse er gradvis i ferd med å slå rot i stadig flere land rundt om i verden. Vi deler “l’irréductible humain”, det ukuelig unike ved mennesket. Ut over vår egen nasjon, ut over vårt eget kontinent, er vi alle en del av den samme menneskeheten.

Jean Monnet avslutter sine Memoarer med følgende ord: “Les nations souveraines du passé ne sont plus le cadre où peuvent se résoudre les problèmes du présent. Et la communauté elle-même n’est qu’un étape vers les formes d’organisation du monde de demain.” (“Tidligere tiders suverene nasjoner kan ikke lenger løse dagens problemer. Og [Det europeiske] fellesskapet som sådan er bare en etappe mot organiseringen av morgendagens verden.”)

Denne føderalistiske og verdensdekkende visjonen er ett av de viktigste bidragene Den europeiske unionen kan yte til den globale ordenen som er under oppbygging.

Deres Eksellenser,
Mine damer og herrer,

Den europeiske unions konkrete engasjement i verden er dypt preget av vårt kontinents tragiske erfaring med ekstrem nasjonalisme, kriger og den absolutte ondskapen under Shoaen. Det springer ut av vårt ønske om å forhindre at de samme feilene skjer igjen.

Dette er fundamentet i vår multilaterale tilnærming til en globalisering basert på det dobbelte prinsippet om global solidaritet og globalt ansvar;
Det er dette som ligger til grunn for vårt engasjement i forhold til naboland og internasjonale samarbeidspartnere, fra Midt-Østen til Asia, fra Afrika til Amerika;
Det er bestemmende for vårt standpunkt mot dødsstraff og vår støtte til internasjonal rettspleie, representert ved Den internasjonale domstolen og Den internasjonale straffedomstolen;
Det er en drivkraft bak vårt lederskap i kampen mot klimaendringer og for matvare- og energisikkerhet;
Det støtter opp under vår politikk for nedrustning og mot spredning av atomvåpen;

Som et kontinent som gikk fra ødeleggelse til å bli en av verdens sterkeste økonomier, med de mest progressive sosiale systemene og som er verdens største bistandsgiver, har vi et spesielt ansvar for millioner av mennesker i nød.

I det 21. århundre er det rett og slett uakseptabelt at foreldre står maktesløse og ser på at deres barn dør på grunn av mangel på grunnleggende medisinsk hjelp, at mødre er nødt til å tilbringe hele dagen ute på vandring i håp om å finne mat eller rent vann og at gutter og jenter blir fratatt sin barndom fordi de tvinges til å bli voksne så altfor tidlig.

Som et fellesskap av nasjoner som har overvunnet krigen og kjempet mot totalitære regimer, vil vi alltid stille oss bak de som jobber for fred og menneskeverd.

Og la meg si dette her i dag: Situasjonen i Syria i dag er en flekk på verdens samvittighet og det internasjonale samfunn har en moralsk plikt til å ta opp dette spørsmålet.

Siden dagen i dag markerer den internasjonale menneskerettighetsdagen, går våre tanker mer enn på noen annen dag til menneskerettighetsaktivister rundt om i hele verden som setter sine egne liv på spill for å forsvare de verdier vi er opptatt av. Ingen fengselsmur kan bringe deres stemme til taushet. Vi hører dem her i dette rommet i dag.

Og vi glemmer heller ikke at det i fjor stod tre kvinner her oppe på dette podiet, som ble hyllet for sin ikke-voldelige kamp for kvinners trygghet og rettigheter. Som en union som er tuftet på verdien om likhet mellom kvinner og menn, nedfelt i Romatraktaten i 1957, er vi levende opptatt av å forsvare kvinners rettigheter over alt i verden og å støtte kvinners innflytelse og stilling. Og vi verner om de grunnleggende rettighetene til de aller mest sårbare, de som holder fremtiden i sine hender, nemlig barna, alle verdens barn.

Som et vellykket eksempel på fredelig forsoning basert på økonomisk integrasjon, bidrar vi til å utvikle nye former for samarbeid basert på utveksling av ideer, nyskaping og forskning. Vitenskap og kultur er selve kjernen i den europeiske åpenheten: Det beriker oss som individer og skaper bånd ut over landegrensene.

*****

Deres Majesteter,
Deres Kongelige Høyheter,
Statsoverhoder og regjeringssjefer,
Medlemmer av Den norske nobelkomiteen,
Eksellenser,
Mine damer og herrer,

Vi er ydmyke og takknemlige over å motta Nobels fredspris, og det finnes ikke noe bedre sted å dele denne visjonen enn her i Norge, et land som har gitt så mye for å skape global fred.

“Pasifiseringen av Europa” stod helt sentralt i Alfred Nobels betraktninger. I en tidlig versjon av hans testamente, satte han til og med likhetstegn mellom dette og internasjonal fred.
Dette er helt i tråd med de første ordene i Schuman-erklæringen, Den europeiske unions stiftelsesdokument. “La paix mondiale”. “Verdenfreden,” står det, “kan ikke sikres uten at det gjøres en nyskapende innsats som står i forhold til de farene som truer denne freden.”

Mitt budskap i dag er dette: Dere kan regne med vår innsats når det gjelder å kjempe for varig fred, frihet og rettferdighet i Europa og i verden.

Over de siste seksti årene har det europeiske prosjektet vist at det er mulig for folk og nasjoner å komme sammen ut over landegrensene. At det er mulig å overvinne forskjellene mellom “dem” og “oss”.

Her i dag er det vårt håp og vårt løfte at Den europeiske union, sammen med alle velvillige kvinner og menn, skal hjelpe til med å bringe verden sammen.

Takk for oppmerksomheten.

Copyright © The Nobel Foundation 2012