English
Norwegian

Nobelforedrag av Kailash Satyarthi, Oslo, 10. desember, 2014.

“La oss marsjere!”

(Mine kjære verdens barn)

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, Eksellenser, ærede medlemmer av Den norske Nobelkomiteen, min kjære bror Tom Harkin, mine brødre og søstre og min kjære datter Malala.

(Fra dette podiet for fred og menneskelighet er det en stor ære for meg å resitere et mantra fra de gamle visdommens skrifter, vedaene.

Dette mantraet inneholder en bønn, en forhåpning og en besluttsomhet som har potensiale i seg til å frigjøre menneskeheten fra alle menneskeskapte kriser.)

(La oss gå sammen. I vår streben etter global fremgang må vi ikke utelate eller utestenge en eneste person i et eneste verdenshjørne, det være seg øst eller vest, sør eller nord.)

(La oss snakke sammen, la våre sinn møtes! La oss lære av våre forfedres erfaringer, la oss sammen skape kunnskap for alle til alles beste.)

(Jeg bøyer meg i takknemlighet for mine avdøde foreldre, for mitt fedreland India og for Moder Jord.)

(Med varmt hjerte minnes jeg hvordan jeg selv er blitt satt fri tusenvis av ganger, hver eneste gang jeg har satt et barn fri fra slaveri. Hver gang deres første smil i frihet brer seg over deres vakre ansikter, ser jeg Guds smil.)

(Den største æren for denne prisen tilegner jeg Kaalu Kumar, Dhoom Das og Adarsh Kishore fra India og Iqbal Masih fra Pakistan. Som medlemmer av min bevegelse ofret de sine liv for å beskytte barns frihet og verdighet. Jeg tar med stor ærbødighet imot denne prisen på vegne av alle disse martyrene, mine medaktivister rundt om i verden og mine landsmenn.)

(Min reise hit fra Lord Buddhas, Guru Nanaks og Mahatma Gandhis store land; fra India til Norge, skaper en forbindelse mellom to kraftsentre for global fred og brorskap, både i eldre og nyere tid.)

Venner, Nobelkomiteen har sjenerøst nok bedt meg om å holde en “forelesning”, noe jeg, med respekt å melde, ikke er i stand til å gjøre.

Fordi jeg her representerer – lyden av taushet. Uskyldighetens rop. Og det usynliges ansikt. Jeg representerer de millioner av barn som er overlatt til seg selv, og jeg har derfor holdt av en tom stol her som en påminnelse om dette. Jeg er kommet hit bare for å formidle våre barns stemmer og drømmer; fordi de er alle våre barn. [viser med en håndbevegelse alle tilhørerne i salen]

Jeg har sett inn i deres redde og slitne øyne. Jeg har holdt deres skadde kropper og følt deres mismot.

For tjue år siden, ved foten av Himalayafjellene, møtte jeg en tynn, liten barnearbeider. Han spurte: “Er verden så fattig at den ikke kan gi meg et leketøy og en bok i stedet for å tvinge meg til å ta i et verktøy eller et våpen, et våpen eller et verktøy?”

Jeg møtte en sudanesisk barnesoldat, han var kidnappet av en ekstremistisk milits. Den første opplæringen han fikk, var at han ble tvunget til å drepe sine venner og familie. Han spurte: “Hva har jeg gjort galt?”

For tolv år siden traff jeg en pur ung mor som levde på gata i Colombia – offer for menneskehandel, voldtekt og slaveri. Hun spurte: “Jeg har aldri hatt en eneste drøm. Kan barnet mitt få lov til å ha en drøm?”

Venner, alle store religioner sier at vi må ta vare på våre barn. Jesus sa: “La de små barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike tilhører slike som dem.” Den Hellige Koranen sier: “Drep ikke deres barn på grunn av fattigdom.”

Venner! Ingen voldshandling er verre enn å nekte våre barn å ha drømmer.

Derfor …

Nekter jeg å godta at det ikke er plass til våre barns drømmer i alle templene, moskeene, kirkene og bedehusene.

Nekter jeg å godta at verden er så fattig, når bare én ukes militærutgifter på verdensbasis kan få alle våre barn inn i klasserom.

Nekter jeg å godta at alle våre lover og grunnlover, dommere og politimenn ikke greier å beskytte våre barn.

Nekter jeg å godta at slaveriets lenker noensinne vil kunne bli sterkere enn lengselen etter frihet.

JEG NEKTER Å GODTA DET.

Mitt eneste mål i livet er at hvert eneste barn skal få lov til å være barn:

å vokse og utvikle seg,
å spise, sove, se dagslys,
å le og gråte,
å leke og lære,
å gå på skolen, og fremfor alt,
å drømme.

Jeg er så heldig at jeg får lov til å jobbe sammen med mange modige mennesker som har det samme målet som meg. Vi har aldri gitt opp på grunn av trusler og angrep og kommer aldri til å gi opp.

Vi har gjort fremskritt de siste par tiårene. Vi har halvert antall barn som ikke går på skole. Vi har redusert antall barnearbeidere med en tredjedel. Vi har redusert barnedødelighet og underernæring, og vi har forhindret millioner av barnedødsfall.

Men la det være klart at det fortsatt gjenstår store utfordringer.

Venner! Den største utfordringen eller krisen som banker på menneskehetens dør i dag, er frykt og intoleranse.

Vi har mislyktes totalt når det gjelder å gi våre barn utdanning. En utdanning som gir livet mål og mening. En utdanning som gir de unge en følelse av globalt borgerskap.

Jeg frykter at vi snart vil komme dithen at det kumulerte resultatet av denne fiaskoen vil kulminere i en voldsutøvelse uten sidestykke, som vil kunne føre til at menneskeheten tar livet av seg selv.

Rettigheter, sikkerhet og håp kan kun gjenopprettes gjennom utdanning.

Unge mennesker som Malala … jeg har begynt å kalle henne min datter Malala, ikke bare Malala … Så min datter Malala og andre døtre som Kayanat … egentlig 2 kayanats, Shazia og mine døtre fra Afrika setter seg til motverge rundt om i verden og velger fred fremfor vold, toleranse fremfor ekstremisme og mot fremfor frykt.

Løsninger er i ferd med å dukke opp. Men disse løsningene finnes ikke bare i diskusjoner på konferanser alene og kan ikke basere seg på fjerne pålegg.

De ligger i små grupper og lokale organisasjoner og individer som kjenner problemet på kroppen hver eneste dag. Til tross for at de verken er kjent, anerkjent eller verdsatt av verdenssamfunnet, ligger løsningen der hos dem. Venner, det vi mangler nå … selvfølgelig mangler manuskriptet mitt, men det er ikke noe problem, jeg fortsetter uten det … vi kan klare det..

Dere kan lure på dette – hva kan én enkelt person gjøre? Jeg vil fortelle en historie fra min barndom … La meg fortelle en historie jeg husker fra min barndom: En stor brann hadde brutt ut i skogen. Alle dyrene var på flukt, også løven, skogens konge.

[Direktøren for Nobelinstituttet kommer med de manglende sidene]
Tusen takk … Jeg vet ikke om det samme har skjedd med noen andre Nobelprisvinnere før, men det er mye som skjer i dag og det beste som har skjedd … er at en ung, modig pakistansk jente har møtt en indisk far og at den indiske faren har møtt en pakistansk datter …

Plutselig så han en bitte liten fugl som fløy i full fart mot brannen. Han spurte fuglen: “Hva er det du gjør?” Til løvens overraskelse svarte fuglen: “Jeg skal slukke brannen.” Han lo og sa: “Hvordan kan du slukke brannen med bare en dråpe vann i nebbet?”. Fuglen stod steilt på sitt, og sa: “Jeg yter min skjerv.”

For atten år var flere millioner mennesker og enkeltindivider ute og marsjerte rundt om i hele verden. De krevde en ny internasjonal lov for avskaffelse av de verste formene for barnearbeid, noe som har skjedd, vi klarte det, millioner av enkeltindivider klarte det.

Venner! Vi lever i en tid preget av rask globalisering. Vi er forbundet med hverandre via høyhastighetsinternett. Vi utveksler våre varer og tjenester i et felles, globalt marked … tusenvis av fly forbinder oss med hverandre, fra det ene til det andre verdenshjørnet.

Men det finnes én alvorlig svikt i disse forbindelsene og det er mangelen på medmenneskelighet.

La oss innpode og omdanne denne individuelle medmenneskeligheten til en global medmenneskelighet. La oss globalisere medmenneskeligheten.

Mahatma Gandhi sa, “Hvis vi skal undervise i ekte fred på jorden … må vi begynne med barna.” Jeg vil ærbødigst legge til at vi må bringe verden sammen gjennom å ha medfølelse for våre barn.

Jeg spør dere – Hvem er disse barna som syr fotballer, men som aldri har spilt fotball?
Hvem er disse barna som høster kakao, men som aldri har smakt sjokolade?
Hvem er disse barna som dør av Ebola?
Hvem er disse barna som blir kidnappet og holdt som gisler?

De er alle sammen våre barn.

Jeg husker en åtte år gammel jente som vi reddet fra flere generasjoners gjeldsslaveri i et steinbrudd. Da hun satt i bilen min rett etter at hun var blitt reddet, spurte hun: “Hvorfor kom du ikke før?” Hennes sinte spørsmål ryster meg fortsatt – og har nok kraft i seg til å ryste hele verden. Hennes spørsmål er rettet mot oss alle. Hva driver vi på med? Hva venter vi på? Hvor mange flere jenter skal vi la være å redde?

Barn lurer på hvorfor vi ikke gjør noe og de følger med på våre handlinger.

Vi trenger kollektiv handling og det haster.

Hvert eneste minutt teller, hvert eneste barn teller, hver eneste barndom teller.

Derfor bestrider jeg den passiviteten og pessimismen som omgir våre barn. Jeg bestrider denne kulturen som er basert på taushet og nøytralitet.

Jeg anmoder innstendig alle regjeringer, mellomstatlige organisasjoner, ledere for alle trosretninger, arbeidstakere, lærere og frivillige organisasjoner, og hver enkelt av oss om å sette en stopper for alle former for vold mot barn.

Slaveri, menneskehandel, barneekteskap, barnearbeid, seksuelt misbruk og analfabetisme, slike ting har ingen plass i et sivilisert samfunn.

Mine venner, dette kan vi klare.
Regjeringene må utforme en barnevennlig politikk og investere tilstrekkelig i utdanning og unge mennesker. Næringslivet må være mer ansvarlig og mer åpen for nyskapende partnerskap. Mellomstatlige organisasjoner må samarbeide for å fremskynde mer handling. Det internasjonale sivile samfunn må heve seg over den daglige tralten og sine spredte agendaer. Ledere og institusjoner for ulike trosretninger og alle vi andre må stå opp sammen med våre barn.

Vi må være dristige, vi må være ambisiøse og vi må ha viljestyrke. Vi må holde våre løfter.

For over femti år siden, på min første skoledag, traff jeg en skopussergutt på min egen alder som satt ved inngangsporten til skolen min. Jeg stilte følgende spørsmål til lærerne mine: “Hvorfor jobber han der ute? Hvorfor er han ikke sammen med oss på skolen?” Lærerne kunne ikke svare. En dag mannet jeg meg opp og stilte spørsmålet til faren hans. Han sa: “Sir, det har jeg aldri tenkt over. Vi er bare satt til verden for å arbeide.”

Svaret hans gjorde meg sint. Det gjør meg fortsatt sint.

Som barn hadde jeg en visjon for morgendagen. En visjon om at den skopussergutten skulle sitte ved siden av meg i klasserommet.

Nå er denne morgendagen blitt til DAGEN I DAG. Jeg er DAGEN I DAG, og du er DAGEN I DAG. DAGEN I DAG er en dag hvor alle barn har rett til liv, frihet, helse, utdanning, sikkerhet, verdighet, likhet og fred.

I DAG ser jeg de smilende ansiktene til våre barn i de blinkende stjernene bak mørket. I DAG ser jeg mine barn som leker og danser i hver bølge i havet. I DAG ser jeg våre barn i hver plante, hvert tre og hvert fjell, jeg ser våre barn som vokser opp i frihet og verdighet.

Venner, jeg vil at dere skal se og kjenne denne DAGEN I DAG inni dere. Mine kjære søstre og brødre, som jeg har sagt, skjer det mange interessante ting her i dag, kan jeg få lov til å be dere alle om å lukke øynene og plassere hånden ved hjertet – lukk øynene og føl barnet inni dere? Det er jeg sikker på at dere klarer. Nå skal dere lytte til dette barnet. Vær så snill og lytt.

I dag ser jeg tusenvis av mennesker som kaller på oss slik som Mahatma Gandhi, Martin Luther King, og Nelson Mandela gjorde det.

La oss demokratisere kunnskap.
La oss skape universell rettferdighet.
La oss sammen globalisere medmenneskeligheten!

Min appell går til alle dere som er her i dag og til alle andre rundt om i hele verden.

Jeg oppfordrer til en marsj fra utbytting til utdanning, Jeg oppfordrer til en marsj fra fattigdom til felles fremgang, en marsj fra slaveri til frihet, og en marsj fra vold til fred.

(La oss marsjere fra uvitenhet til oppvåkning. La oss marsjere mørke til lys. La oss marsjere fra dødelighet til guddommelighet.)

La oss marsjere!

The above mantra in Sanskrit has been not literally in translated in English or Hindi but only recited.

Copyright © The Nobel Foundation 2014