English
English (pdf, 291 kB)
Norwegianf

Nobelforedrag av Malala Yousafzai, Oslo, 10. desember, 2014.

Bismillah hir rahman ir rahim.
I Guds den nådefulle og mest velgjørendes navn.

Deres Majesteter, ærede medlemmer av Den norske Nobelkomiteen, kjære søstre og brødre. Dagen i dag er en svært lykkelig dag for meg. Jeg er beæret over at Nobelkomiteen har valgt meg som mottaker av denne prestisjefylte prisen.

Jeg vil takke dere alle for deres vedvarende støtte og kjærlighet. Jeg er takknemlig for alle brevene og kortene som jeg fortsatt mottar fra hele verden. Å lese de varme og oppmuntrende ordene fra dere både styrker og inspirerer meg.

Jeg vil takke mine foreldre for deres uforbeholdne kjærlighet. Jeg vil takke faren min for at han ikke vingeklippet meg og lot meg fly. Jeg vil takke moren min for at hun har inspirert meg til å bli tålmodig og til å alltid si sannheten – noe vi er overbevist om er islams egentlige budskap.

Jeg er stolt over å være den første pashtuner, den første pakistaner og den første ungdommen som mottar denne prisen. Jeg er ganske sikker på at jeg også er den første mottakeren av Nobels fredspris som fortsatt kjemper sammen med sine yngre brødre. Jeg vil at det skal bli fred over alt, men det er noe mine brødre og jeg fortsatt jobber med.

Jeg er også beæret over å motta denne prisen sammen med Kailash Satyarthi, som har vært en forkjemper barns rettigheter over lang tid. Faktisk dobbelt så lenge som jeg har levd. Jeg er også glad for at vi kan stå sammen og vise verden at en inder og en pakistaner kan forenes i fred og i arbeidet for barns rettigheter.

Kjære brødre og søstre, jeg er oppkalt etter pashtunernes egen Jeanne d’Arc og store inspirasjonskilde, Malalai av Maiwand. Ordet Malala betyr “sorgtynget”, “trist”, men for å tilføre det litt lykke brukte bestefaren min alltid å kalle meg Malala – Verdens lykkeligste jente og i dag er jeg veldig lykkelig over at vi står her sammen for en viktig sak.

Denne prisen går ikke bare til meg. Den går til de glemte barna som ønsker seg utdanning. Den går til de redde barna som ønsker seg fred. Den går til de stemmeløse barna som ønsker seg endring.

Jeg er her for å forsvare deres rettigheter, være deres stemme … dette er ikke en tid for å synes synd på dem. Dette er en tid for å handle slik at dette blir den siste gangen vi opplever at et barn blir fratatt retten til utdanning.

Jeg har oppdaget at folk beskriver meg på mange ulike måter.

Noen kaller meg jenta som ble skutt av Taliban

Noen kaller meg jenta som kjempet for sine rettigheter

Og enkelte kaller meg en “Nobelprisvinner” nå

Slik jeg ser det, er jeg bare en engasjert og egenrådig person som ønsker at alle barn skal få god utdanning, at det skal være like rettigheter for kvinner og menn og at det skal bli fred over hele kloden.

Utdanning er en av livets velsignelser—og en av livets nødvendigheter. Det er noe jeg har erfart i løpet av de 17 årene jeg har levd. I mitt hjem i Swat-dalen i det nordlige Pakistan elsket jeg å gå på skolen og lære meg nye ting. Jeg husker at jeg og venninnene mine dekorerte hendene våre med hennamaling ved spesielle anledninger. I stedet for å tegne blomster og mønstre, malte vi matematiske formler og ligninger på hendene våre.

Vi tørstet etter utdanning fordi vår fremtid lå nettopp der, i det klasserommet. Vi brukte å sitte og lese og lære ting sammen. Vi elsket våre rene og fine skoleuniformer og vi satt der og drømte store drømmer. Vi ønsket å gjøre våre foreldre stolte og bevise at vi kunne utmerke oss i våre studier og oppnå ting som enkelte mener det bare er gutter kan oppnå.

Men tingene forandret seg. Da jeg var ti, ble Swat, som var et vakkert sted og et turistmål, plutselig til et sted for terrorisme. Over 400 skoler ble ødelagt. Jenter ble forhindret i å gå på skole. Kvinner ble pisket. Uskyldige mennesker ble drept. Alle led under dette og våre vakre drømmer ble til mareritt.

Utdanning gikk fra å være en rettighet til å bli en forbrytelse.

Men da min verden plutselig forandret seg, forandret også mine prioriteringer seg.

Jeg hadde to alternativer, det ene var å tie og vente på å bli drept. Det andre var å ta til motmæle og så bli drept. Jeg valgte det andre alternativet. Jeg bestemte meg for å ta til motmæle.

Terroristene forsøkte å stanse oss og de angrep meg og vennene mine 9. oktober 2012, men kulene deres kunne ikke vinne.

Vi overlevde. Og siden den dagen har stemmene våre blitt stadig sterkere.

Når jeg forteller historien min er det ikke fordi den er unik, men fordi den ikke er det.

Den er historien til mange jenter.

I dag forteller jeg deres historie også. Her i Oslo har jeg med meg noen av mine søstre som deler denne historien med meg, venner fra Pakistan, Nigeria og Syria. Mine modige søstre Shazia og Kainat Riaz som også ble skutt den dagen i Swat-dalen sammen med meg. Det var også en traumatisk opplevelse for dem. Det samme gjelder for min søster Kainat Somro fra Pakistan, som ble utsatt for ekstrem vold og misbruk, broren hennes ble til og med drept, men hun bukket ikke under.

Andre jenter som er sammen med meg her har jeg truffet under kampanjen for Malala-fondet, og de er nå blitt som søstre for meg. Min modige 16 år gamle søster Mezon fra Syria, som bor i en flyktningeleir i Jordan og som går fra telt til telt for å hjelpe jenter og gutter som ønsker å lære. Og min søster Amina, fra det nordlige Nigeria, hvor Boko Haram truer og kidnapper jenter bare fordi de ønsker å gå på skole.

Selv om jeg står foran dere her som én jente, én person – 1.57 m høy når jeg går med høye hæler – er jeg ikke én stemme, jeg er mange.

Jeg er Shazia.

Jeg er Kainat Riaz.

Jeg er Kainat Somro.

Jeg er Mezon.

Jeg er Amina. Jeg er alle disse 66 millioner jentene som ikke går på skole.

Folk spør meg ofte hvorfor det spesielt viktig at jenter får utdanning. Svaret mitt er alltid det samme.

Det jeg har lært av de to første kapitlene i den Hellige Koranen er ordet Iqra, som betyr “les” og ordet nun wal-qalam, som betyr “med pennen”

Derfor sier jeg det samme her som jeg sa i FN i fjor, nemlig at “Ett barn, én lærer, én penn og én bok kan forandre verden.”

I dag ser vi at det er rask fremgang, modernisering og utvikling i den ene halvdelen av verden, mens det samtidig er land hvor millioner av mennesker fortsatt lider under gamle problemer som sult, fattigdom, urettferdighet og konflikter.

I 2014 har vi markert hundreårsjubileet for starten av første verdenskrig, men vi har fremdeles ikke tatt full lærdom av tapet av flere millioner menneskeliv for hundre år siden.

Det er fortsatt konflikter hvor flere hundre tusen uskyldige mennesker har mistet livet. Mange familier er blitt flyktninger i Syria, Gaza og Irak. Det finnes fortsatt jenter som ikke har frihet til å gå på skole i det nordlige Nigeria. I Pakistan og Afghanistan ser vi at uskyldige mennesker blir drept i selvmordsangrep og bombeeksplosjoner.

Mange barn i Afrika får ikke mulighet til å gå på skole på grunn av fattigdom.

Mange barn i India og Pakistan er fratatt retten til skolegang på grunn av sosiale tabuer, eller fordi de er tvunget inn i barnearbeid eller fordi jenter er tvunget inn i barneekteskap.

En av mine gode skolevenninner som er like gammel som meg, var en gang i tiden en modig og selvsikker jente, som drømte om å bli lege. Men denne drømmen ble det aldri noe av. Da hun var 12 ble hun tvunget til å gifte seg og hun fikk raskt en sønn i en alder av bare 14 år, mens hun selv var et barn. Jeg vet at venninnen min ville ha blitt en veldig dyktig lege.

Men det gikk ikke … fordi hun var jente.

Hennes historie er grunnen til at jeg gir prispengene for Nobelprisen til Malala-fondet, som bidrar til god utdanning for jenter rundt om i verden og som oppfordrer verdens ledere til å hjelpe jenter som meg, Mezun og Amina.  Det første stedet disse pengene vil gå til er det stedet hvor jeg har hjertet mitt, til å bygge skoler i Pakistan – og spesielt mitt hjemsted Swat og Shangla.

I min landsby er det fortsatt ingen ungdomsskole eller videregående skole for jenter. Jeg ønsker å bygge en slik skole for at mine venner skal kunne skaffe seg en utdanning – og dermed få muligheten til å oppfylle sine drømmer.

Det er der jeg vil begynne, men det stopper ikke der. Jeg vil fortsette denne kampen inntil jeg ser at alle barn går på skole. Jeg føler meg mye sterkere etter at jeg ble utsatt for dette angrepet, fordi jeg vet at ingen kan stoppe meg, eller oss, for nå er vi flere millioner som kjemper sammen.

Kjære brødre og søstre, oppe på denne scenen har det stått sterke mennesker som har skapt endring, som Martin Luther King og Nelson Mandela, Mor Teresa og Aung San Suu Kyi. Jeg håper de skrittene Kailash Satyarthi og jeg har tatt så langt og vil ta videre på denne reisen også vil føre til endring – varig endring.

Mitt store håp er at dette er siste gangen vi er nødt til å kjempe for utdanning for våre barn. Vi vil at alle skal stå sammen og støtte oss i vår kamp slik at vi kan få løst dette én gang for alle.

Som jeg sa har vi allerede tatt mange skritt i riktig retning. Nå er tiden inne for å ta et sprang.

Tiden i dag skal ikke brukes til å fortelle verdens ledere hvor viktig utdanning er – det vet de allerede – deres egne barn går på gode skoler. Nå er tiden inne for å mane dem til handling.

Vi ber verdens ledere om å stå sammen for å gi utdanning høyeste prioritet.

For femten år siden vedtok verdens ledere et sett av globale målsetninger, nemlig tusenårsmålene for utvikling. I årene etter har vi sett en viss fremgang. Antall barn som ikke går på skole er blitt halvert. Verden har imidlertid bare hatt fokus på å bygge ut barneskoler, og fremskrittet har ikke nådd ut til alle.

Neste år, i 2015, skal representanter fra hele verden møtes i FN for å vedta det neste settet av målsetninger, målsetninger for en bærekraftig utvikling. Der vil verdens ambisjoner for kommende generasjoner bli fastlagt. Lederne må benytte denne anledningen til å garantere at alle verdens barn skal få gratis kvalitetsutdanning som dekker både grunnskole, ungdomsskole og videregående skole.

Noen vil si at dette er upraktisk, eller for dyrt eller for vanskelig, eller til og med umulig. Men det er på tide at verden tenker større.

Kjære brødre og søstre, den såkalte voksne verden kan kanskje forstå det, men vi som barn kan ikke forstå det. Hvordan kan det ha seg at de landene som vi kaller “sterke” er så flinke til å skape krig, men så dårlige til å skape fred? Hvordan kan det ha seg at det er så enkelt å gi bort våpen, men så vanskelig å gi bort bøker? Hvordan kan det ha seg at det er så enkelt å bygge stridsvogner, men så vanskelig å bygge skoler?

Nå lever vi i den moderne tidsalderen, det 21. århundre, og vi tror alle at ingenting er umulig. Vi kan reise til månen og snart kan vi kanskje lande på Mars. I dette 21. århundre må vi være fast bestemt på at kvalitetsudanning til alle også vil bli en realitet.

Så la oss skape likhet, rettferdighet og fred for alle. Vi må alle bidra, ikke bare politikerne og verdens ledere, men også du og jeg. Det er vår plikt.

Så vi må sette i gang med å jobbe … og ikke vente.

Jeg oppfordrer også alle andre barn rundt om i verden til å reise seg for kjempe.

Kjære søstre og brødre, la oss bli den første generasjonen som bestemmer seg for å bli den siste.

De tomme klasserommene, den tapte barndommen, det bortkastede potensialet – måtte disse tingene ta slutt med oss.

La dette bli siste gangen en gutt eller jente tilbringer barndommen sin på en fabrikk.

La dette bli siste gangen en jente tvinges inn i et barneekteskap.

La dette bli siste gangen et uskyldig barn mister livet i en krig.

La dette bli siste gangen et klasserom står tomt.

La dette bli siste gangen en jente får høre at utdanning er en forbrytelse og ikke en rettighet.

La dette bli siste gangen et barn ikke går på skole.

La oss starte med at denne avslutningen.

La dette ta slutt med oss.

Og la oss bygge en bedre fremtid her og nå.

Takk.

Copyright © The Nobel Foundation 2014