Norwegian
English
English (pdf)
Arabic (pdf)

Nobelforedrag av Nobelpristakeren for 2015 Kvartetten for nasjonal dialog, Oslo, 10. desember, 2015.

Deres Majesteter,
Deres Høyheter,
Ærede medlemmer av Nobelkomiteen,
Mine damer og herrer,

Det er en stor ære for Kvartetten for nasjonal dialog, bestående av Den tunisiske fagbevegelsen UGTT, Den tunisiske arbeidsgiverorganisasjonen UTICA, Den tunisiske advokatforeningen og Den tunisiske menneskerettighetsorganisasjonen å bli tildelt Nobels fredspris for 2015. Dette kommer som høydepunktet i den lange og uforsonlige kampen for nasjonal frigjøring, bygging av demokrati og bevaring av universelle verdier og prinsipper. Vi er også glade for å kunne rette en stor takk og uttrykke vår takknemlighet til den norske Nobelkomiteen og det norske parlamentet som gjennom denne prisen har rettet verdenssamfunnets søkelys mot den tunisiske erfaringen, noe som uten tvil vil gi oss et stort løft i det videre arbeidet for vårt hjemland.

Denne hyllesten går ikke bare til Kvartetten, men også til alle de politiske aktørene i Tunisia som har valgt å satse på kollektiv enighet og har maktet å sette sitt lands og sitt folks interesser over sine egne særinteresser. Den er en hyllest til tunisiske kvinner og ungdommer som har protestert mot forskjellsbehandling og utestengelse og til og med har risikert sitt liv for å forsvare sine borgerrettigheter og retten til frihet, verdighet og et anstendig liv. Den er en hyllest til tenkere, intellektuelle, kunstnere, fagforeningsfolk, juridiske spesialister, sivilsamfunnets aktivister, og våre modige soldater og sikkerhetsstyrker som med sin årvåkenhet, oppofrelse og fremstående bidrag er selve legemliggjøringen av den enestående tunisiske erfaringen, ved å fungere som en sikkerhetsventil mot alle forsøk på å ødelegge det vi har oppnådd gjennom vårt moderne samfunn og ramme vår sivile stat og de forholdene som var revolusjonens egentlige siktemål.

Deres Majesteter,
Mine damer og herrer,

Før vi snakker om erfaringen med den nasjonale dialogen, vil vi understreke at vår glede og stolthet under denne historiske seremonien, ikke må overskygge den tristhet, sorg og sinne vi føler med tanke på det som har skjedd mange steder rundt om i verden.  For et par dager siden ble vår hovedstad Tunis, og før det Sousse og Bardo-museet, Beirut, Paris, Sharm el-Sheikh og Bamako, rammet av barbariske og grufulle terrorangrep hvor hundrevis av uskyldige mennesker ble drept. Vår medfølelse og sympati kan ikke viske ut sorgen og lidelsen hos familiene til disse ofrene og andre som ble drept i forskjellige byer rundt om i verden.

Det internasjonale samfunnets hyllest til den tunisiske nasjonale dialogen er en bekreftelse på at vi alle deler de samme universelle menneskerettighetsverdiene, som innebærer å støtte opp om menneskerettighetene og avvise alle former for intellektuell og ideologisk isolasjon. For å bedre kunne takle de trusler og farer som vi alle står overfor rundt om i verden i dag, må det skapes større solidaritet og bygges opp et varig og rettferdig partnerskap mellom folk i ulike land, og det må finnes seriøse løsninger på problemene som mange land sliter med på grunn av fattigdom. I dag er det et presserende behov for dialog mellom sivilisasjoner og  fredelig sameksistens innenfor rammen av mangfold og variasjon. I dag må kampen mot terror ha absolutt førsteprioritet, noe som krever kontinuerlig samordning og samarbeid mellom alle nasjoner for å tørke ut terrorismens ressurser og avskjære den fra sine arnesteder. I dag må vi forsere arbeidet med å fjerne ulike kilder til uroligheter rundt om i verden, noe som gjør at vi må vi finne en løsning på Palestina-konflikten og gi det palestinske folket rett til å selv bestemme over sitt land og bygge opp en uavhengig stat.

Denne seremonien er en hyllest til et land med en lang historisk og sivilisasjonsmessig arv, som strekker seg over 3000 år tilbake i tid. Et land formet av en rekke sivilisasjoner har avløst hverandre og som kjennetegnes av en iboende tro på fred og moderasjon.

Denne historiske seremonien, som holdes på dagen for den universelle menneskerettighetserklæringen, er en hyllest til ånden bak den inspirerende revolusjonen som tunisierne gjennomførte for fem år siden for å forsvare sine legitime rettigheter, sin frihet og verdighet. En revolusjon hvor tunisierne ropte ut med én stemme, “Folket ønsker” … ” Folket ønsker rett til frihet”..” Folket ønsker rett til verdighet “…” Folket ønsker rett til arbeid”.
Disse slagordene hadde en magisk virkning. De inspirerte folk til å stå opp for sine legitime rettigheter og uttrykke sin fordømmelse av autokrati, urettferdighet og undertrykkelse.

Deres Majesteter,
Mine damer og herrer,

Den tunisiske revolusjonen brøt ut 17. desember 2010 som en protest mot fattigdom og marginalisering, og mot utviklingsmodeller som førte til ekskludering og urettferdighet mellom ulike regioner og samfunnsgrupper. Slagordene om økonomiske og sosiale rettigheter kan oppsummeres i tre sentrale krav: arbeidsplasser, frihet og sosial rettferdighet. De ga seg utslag i sosiale bevegelser og sit down-streiker blant de unge, som alle innebar krav om en løsning på arbeidsledighetsproblemet og marginaliseringen, og om retten til utvikling, rettferdig fordeling av velstanden og likestilling.

Dette opprøret antok imidlertid klare og direkte politiske overtoner etter at det sittende maktapparatet flyktet. Det ble satt frem krav om at alle strukturene i regjeringspartiet skulle oppløses, at den gamle grunnloven fra 1959 skulle settes til side og at hele den sittende regjeringen skulle gå av. Dette resulterte i et stort maktvakuum som førte landet inn i en dyp krise som kunne ha fått tragiske konsekvenser. Det veletablerte tunisiske sivilsamfunnet kunne imidlertid – takket være sin solide forankring i samfunnet, den historiske rollen det hadde spilt under nasjonens kamp for uavhengighet og sitt urokkelige forsvar av folket – ta grep allerede fra første dag for å sikre at revolusjonens målsetninger ble oppfylt. For å styre overgangsprosessen inn på et demokratisk og grunnlovsmessig spor, ble det opprettet et høytstående organ for virkeliggjøring av målsetningene bak revolusjonen. Dette organet bestod av representanter for samtlige politiske, sivile og sosiale aktører, samt landets mest fremstående uavhengige personligheter, og klarte med hell å fylle maktvakuumet og bane vei for valget av den grunnlovgivende forsamlingen 23. oktober 2011.

Starten var frustrerende. Det stort sett konsensusorienterte politiske landskapet i Tunisia forut for valget av den grunnlovgivende forsamlingen begynte å endre seg, noe som skapte en ny virkelighet preget av farlige overtredelser og en praksis som forverret den politiske polariseringen i Tunisia og skapte betydelig forvirring og bekymring for landets fremtidige styresett. Dette førte til økt polarisering mellom politiske grupperinger, og det oppstod spenninger og fremmedgjøring i samfunnet. Kaos og lovløshet rådet grunnen, noe som bidro til å undergrave statens autoritet og gjorde at smuglere, baroner i den parallelle økonomien, terroristgrupper og den religiøse ekstremismen vokste seg stadig sterkere. Dette førte til drapet på menneskerettighetsaktivisten og den politiske martyren Chokri Belaid 6. februar 2013, etterfulgt av drapet på martyren Mohamed Brahman, som var medlem av den grunnlovgivende forsamlingen, 25. juli samme år og også mange andre martyrer fra sikkerhetsstyrkene og hæren. Borgerne ble forvirret på grunn av mangelen på sikkerhet, forverringen av de sosiale og økonomiske forholdene og det rådende kaoset på mange områder.

På grunn av den spente situasjonen og opptrappingen av det folkelige opprøret i Tunis og mange andre tunisiske byer, og at arbeidet til den grunnlovgivende forsamlingen stanset opp som følge av at enkelte av opposisjonens parlamentsmedlemmer ikke lenger ville delta i arbeidet, ble det nasjonale dialog-initiativet lansert med enstemmig støtte fra fire nasjonale organisasjoner. De politiske aktørene sa seg enige i at de måtte arbeide videre og aksepterte invitasjonen om å sette seg ned ved dialogbordet for å meisle ut den nødvendige enigheten med henblikk på å sikre fullføringen av overgangsprosessen etter at de fastsatte fristene var utløpt. Og det var da også nettopp dette som skjedde etter at alle hadde undertegnet veikartet.

Deres Majesteter,
Mine damer og herrer,

I veikartet ble det innarbeidet en rekke konsensusløsninger for omstridte spørsmål, som for eksempel:

1. Akseptere dannelsen av en teknokratregjering under ledelse av en uavhengig nasjonal samlingsfigur. Medlemmene av regjeringen skulle ikke ha adgang til å stille som kandidater ved neste valg. Videre skulle den sittende regjeringen forplikte seg til å gå av så snart den nye teknokratregjeringen var utpekt.
2. Den grunnlovgivende forsamlingen skulle gjenoppta sin funksjon, definere sitt mandat og sette en sluttdato for sitt arbeid.
3. Innlede konsultasjoner om den uavhengige samlingsfiguren som skulle få i oppgave å danne en regjering.
4. Bli enige om et veikart for fullføring av overgangsprosessen og fastsette timeplanen for president- og parlamentsvalget, som skulle annonseres for publikum etter at den var signert av samtlige parter. Avtalen om veikartet skulle tas inn i en lov som den nasjonale grunnlovgivende forsamlingen skulle vedta under en spesialsesjon. Dessuten skulle en provisorisk organisering av de offentlige styresmakter utarbeides og revideres.

Den nasjonale dialogen var ingen enkel prosess. Enkelte av rundene var faktisk så vanskelige at vi ble nødt til å ta en pause på en måned fordi det var umulig å oppnå enighet om enkelte av punktene i veikartet. Men vi ga ikke opp og fortsatte å arbeide som en kvartett. Vi kontaktet de politiske partiene og greide til slutt å få dem alle til dialogbordet. Takket være den konsensusbaserte tilnærmingen vi tok i bruk og støttet opp under sammen med alle sivilsamfunnets organisasjoner, greide vi å gjennomføre overgangsfasen på en vellykket måte. Den nasjonale dialogen kulminerte med dannelsen av en provisorisk regjering av uavhengige eksperter og utarbeidelsen av en ny grunnlov for Tunisia som ble vedtatt på grunnlag av en bred enighet. Vi opprettet en uavhengig valgkommisjon og fikk en valglov som førte til at det ble avholdt president- og parlamentsvalg slik at vi fikk et nytt parlament og en ny president, samt en regjering godkjent av flertallet av de folkevalgte representantene.

Takket være dette tankesettet forstod vi i kvartetten at særtrekkene ved overgangsperioden ikke ene og alene kunne ivaretas gjennom et valg, fordi dette ville bli for skjørt og for utsatt for ulike tilbakeslag. I stedet måtte overgangsperioden bygge på en konsensusbasert legitimitet. Vi forsøkte derfor å overbevise om at en flertallstilnærming i en overgangsprosess og i et samfunn som var i ferd med å ta sine første skritt mot demokrati, ville kunne skape splid, spenning og forverring, og at det måtte politisk støtte til for å skape konsensus dersom vi skulle bevare nasjonens samhold og solidaritet. Det måtte altså være en konsensusbasert tilnærming tuftet på en konstruktiv dialog. En slik tilnærming i overgangsprosesser kjennetegnes i spesielle tilfeller av en gjensidig innretting mellom legitimitet basert på folkelig konsensus og legitimitet basert på valg, som kan svekkes og smuldre opp, slik at den ene typen legitimitet ikke utligner den andre. En slik tilnærming til en overgangsprosess forutsetter imidlertid at visse minstevilkår er oppfylt, noe som var tilfellet i Tunisia, men dessverre ikke i de andre landene som opplevde den arabiske våren.

Konsensus forutsetter grundige forberedelser og en reell vilje til dialog, i tillegg til en forhåndsavtale om kontroll av arbeidet, samt et rammeverk hvor de ulike politiske aktørene utveksler sine ideer og synspunkter. Det forutsetter fremfor alt at en part som samtlige involverte parter stoler og setter pris på, påtar seg oppgaven med å støtte opp under og styre dialogen frem til målsetningene er oppfylt.

Deres Majesteter,
Mine damer og herrer,

Vi er stolte over den enestående internasjonale støtten og anerkjennelsen som Tunisias erfaring med den nasjonale dialogen har fått. Dette leder oss til å videreføre denne tilnærmingen og bruke den som strategi når vi skal behandle politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål. Dette er grunnen til at vi ser frem til, så snart vi har gjennomført denne prosessen, å være et forbilde for folk i andre land som i dag er inne i en vanskelig overgangsfase, ved at de kan ta lærdom av det vi har opplevd og håndtere sine utfordringer på en lignende måte.

Det vi har oppnådd underveis i den konsensusbaserte overgangsprosessen gjør at vi må fortsette innsatsen for å styrke og konsolidere resultatene, slik at de kan danne utgangspunkt for nye gode resultater. Vi innser at vi har mange utfordringer og betydelige farer foran oss.

• På det politiske plan ser vi frem til å fullføre grunnlovsprosessen og organisere vår maktstruktur på et demokratisk grunnlag ved å opprette de grunnlovsmessige institusjonene som må til for å konsolidere friheten og forhindre at autokratiet vender tilbake.
•  På det økonomiske plan må vi legge forholdene til rette for at den tunisiske økonomien skal kunne vende tilbake til sitt normale nivå, forbedre det generelle investeringsklimaet og starte opp arbeidet med å vedta de nødvendige reformene innenfor rammene av en bred konsultasjon mellom regjeringen og partene i nærings- og arbeidslivet med henblikk på å ivareta interessene til alle grupper og regioner og gjennom dette bidra mest mulig til å styrke landets stabilitet.
• På det sosiale plan er det vår felles plikt å arbeide for å legge til rette for verdighet og et anstendig levebrød for alle tunisiere uansett hvor de måtte befinne seg, og å utrydde fattigdom, nød og forskjeller mellom ulike grupper. Dette krever at vi tar tak i og løser problemet med arbeidsledigheten, især arbeidsledigheten blant unge mennesker med universitetsutdanning.
• Selv om sikkerhetssituasjonen generelt sett har bedret seg i Tunisia og det er gjort fremskritt i kampen mot terror og forsvaret av egne grenser mot smugling, må landet fortsette sitt harde arbeid hvis det skal greie å ta et kvantesprang i kampen mot terror. Hvis landet skal kunne takle dette fenomenet, må det utvide kampen i ulike retninger og avskjære terrorismen fra ressursene, uansett hvor de måtte befinne seg.

Deres Majesteter,
Mine damer og herrer,

Vi er klar over at nøkkelen til Tunisias stabilitet ligger i å skape flere jobbmuligheter for unge mennesker og fokusere mer på innlandsregionene og da spesielt grenseområdene som i mange tiår har vært marginalisert, og hvor befolkningen etter revolusjonen forventer seg en bedring av sine levekår. Dette forutsetter at infrastrukturen utvikles og at grunnleggende tjenester som helse, transport og utdanning forbedres. Vi må trappe opp investeringene og undersøke mulighetene for å lansere mikro-prosjekter, særlig fordi disse regionene har en rik kulturarv og tradisjoner som kan tjene som springbrett for en rekke ulike prosjekter, det være seg innen landbruk eller tradisjonelle næringsgrener, forutsatt at det legges til rette for dette med riktig finansiering og gode forhold for næringsdrift.

Vi er fullstendig klar over alle disse vanskelighetene og vet hvilke utfordringer som ligger foran oss. Vi er fast bestemt på å bruke våre egne evner til å overvinne disse hindringene, og vi ser frem til støtte fra våre gode venner rundt om i hele verden. Vi ønsker å si til alle som tror på Tunisia at vi vil fortsette å arbeide for vårt hjemland og basere oss på dialog og konsensus for å overvinne alle vanskeligheter, uansett hvor store de måtte være.

Takk for oppmerksomheten og måtte dere alle forbli sterke støttespillere for frihet og fred.